Dagbok fra Beograd

På den store betongblomsterkassa på torget står graffititeksten «Vårt håp er sterkere enn deres paranoia».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ingen vet hvem «vi» er, eller hvem «dere» er. Hva paranoia er, vet vi. Man kan alltid få noen gode råd om hva og hvem det ikke er tilrådelig å skrive om. Listene har en fast og en skiftende del.Når man går på tur her, er det middelhavskulturen som rår. Man går langsomt, tar lange pauser, står og snakker, setter seg gjerne på en kafé, liker å treffe kjente og endre opplegg for å fortsette med dem. Det fine været har lokket mye folk ut, og øya Ada Ciganlija i elva Sava er full av mennesker. Man føler seg hensatt til en annen verden.Men samtaleemnet er det gamle. Hvorfor er det ingen som husker når krigen begynte i Slovenia? Da jeg utover dagen ringer til flere venner, får jeg bare vage tidsbestemmelser av hendelsene fra våren 1991, fra de store demonstrasjonene i Beograd 9. mars som ble avsluttet med stridsvogner i gatene etter de første trefningene i Kroatia mot Slovenia. Det var trekløveret Milosevic-Tudjman-Kucan som den gang blokkerte all fornuftig utvikling, hver ut fra sine interesser.Milosevic har alltid vakt atskillig beundring i Vesten. Ofte hørte jeg at han var en genial politiker. Han har alltid vært dyktig til å splitte opposisjonen innad i partiet og ute i samfunnet, beholde kontroll over politiet, hæren, finansene, mediene og utenrikspolitikken, og gjøre staten om til melkeku for sine folk, samt dirigere opinionen ved misbruk av mediene og maktapparatet. Han kontrollerte hæren og kunne stoppet krigen, men han fyrte opp under konfliktene. Fra år til år fikk han stadig større makt over et stadig mindre og fattigere område og stadig flere mot seg både her og ute, og et samfunn som er brutt ned innvendig. Andre politikere forsvinner i hans skygge. Hva er så genialt i dette? Bortsett fra at han i mange år ble utropt av NATO-landene til uunngåelig freds- og stabilitetsfaktor på Balkan.Argumentene folk bruker minner meg stadig mer om Tyskland etter første verdenskrig. Håpløshet, vilkårlighet. Utreisetrang og mistro mot Vesten om hverandre. Arbeidsløshet har rammet godt over 50% prosent av den arbeidsdyktige befolkningen. Den som gir folk arbeid, kommer til å vinne her. På ruinene av et nedbombet hus i Beograd står ny graffiti: «Dessverre er vi fortsatt levende.» Er Weimar-republikken neste stoppested? Etter den kommer tida da de levende misunner de døde.Serbiske og andre ikkealbanske flyktninger (over sytti tusen), soldater og politifolk som har vært forlagt i Kosovo, sprenger nå boligmarkedet. Husleiene i søndre deler av Serbia er allerede mer enn fordoblet og stadig oftere kreves det betaling for ett år på forskudd. Hvordan det blir til høsten når elevene og studentene begynner å se seg om etter hybler, tør ingen spå om.

Kaoset i Kosovo bare øker. Spenningen mellom NATO og UCK også.

Ljubisa Rajic