Dagbok fra Beograd

I dag, Sankt Vids dag, sto slaget på Kosovosletta for 610 år siden mellom en gruppe serbiske fyrster og deres forbundsfeller, også albanske, og den tyrkiske hæren og sultanens vasaller, som også innbefattet serbere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette slaget førte til undergangen av den serbiske middelalderstaten, som et utall kulturminnesmerker i Kosovo forteller om. For ti år siden samlet Milosevic omkring en million mennesker på den gamle slagmarken. Han sa da at han ikke utelukket væpnete konflikter i Jugoslavia. Det ble slik. Først forsvant Jugoslavia, og i disse dager har også den moderne serbiske staten gått under på samme sted.

I folkediktningen ble Kosovoslaget tolket som et militært nederlag, men en åndelig seier: Serberne valgte det himmelske framfor det jordiske riket. I århundredene som fulgte, særlig under krigene mellom Østerrike og Tyrkia, utvandret serbere i stor skala fra Kosovo til dagens Vojvodina og Kroatia, og området ble langsomt befolket av islamske albanere.

I forrige århundre, da framgangsrike kriger for frigjøring av Serbia fra det ottomanske imperiet pågikk, ble Kosovo kjernen i en nasjonal politisk myte der det fikk status som hellig serbisk jord. I moderne tid ble myten igjen omfortolket til at serberne stoppet den tyrkiske framrykkingen mot Europa i Kosovo. Striden mellom kroatiske og serbiske nasjonalister om hvem som var kristendommens riktige forborg mot islam kunne begynne. I dag er myten på ny omfortolket dit hen at serbere forsvarer Europa mot Amerika.

Til forskjell fra holdningen som sier at alle serbere er skyldige, hevder den nye myten at alle serbere er uskyldige og ofre for utenlandske makter. At Serbia stenges stadig mer ute fra det gode internasjonale selskap, bare styrker slike myter og isolasjonstendenser.

Men dagen feires ikke. Folk er mest opptatt av bebudede strømrestriksjoner. Opposisjonen peker ut Milosevic som årsaken til katastrofen, og makthavere later som om de aldri har hørt om Kosovoslaget. Snart later de som om de aldri har hørt om Kosovo.

Serbia har ellers de mest åpne grenser: Over grensen til Albania og Makedonia kan hvem som helst gå inn og ut. Og gjør dette.

Men på Terazije i sentrum av Beograd står klynger av flyktninger fra Kosovo. De får ikke status som flyktninger, kan ikke søke jobb, ingen fra regjeringen vil snakke med dem, hushaiene og svartebørshandlere vil sko seg på dem... I tur og orden har flyktninger fra Kroatia og Bosnia stått på samme sted. Ulykken har alltid samme ansikt.

Vaskekoner på universitetet har nå gått ned til omkring 200 kroner i månedlig nettolønn. Det forunderlige ved denne krigen er at all arbeidersolidaritet over grensene har forsvunnet nesten totalt.

Det har brutt ut kamper mellom amerikanske soldater og UCK. Hvetebrødsdagene er over.

For 85 år siden ble prins Ferdinand drept på denne dag i Sarajevo. Nå finnes det en serbisk, en muslimsk og en kroatisk tolkning av denne hendelsen.

Det regjeringskontrollerte mediesenteret er gjenåpnet. Nå kan vi vente at det uavhengige mediesenteret får problemer.