Dagbok fra Beograd

Hyggelige ting glemmer man fort i dagens situasjon. I går satt jeg med noen av studentene mine på lesesalen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som vanlig gneldret jeg om eksamenslesing og maste om innlevering av seminaroppgavene. Jentene forklarte at bombingen er over, at det er sommer, at de er unge og forelsket. Jeg spurte hva dette hadde med saken å gjøre. De svarte at jeg burde gå hen og forelske meg sjøl for å skjønne det. Jeg svarte at kattunger som jager egen hale er sympatiske, men at gamle hannkatter som gjør det samme, ikke akkurat er sympatiske. Og at jeg ikke kunne sløse bort dyrebar forskningstid på forelskelser og den slags trivialiteter. Så svarte de, og så svarte jeg, og det ble en samtale. Og så fikk de utsettelse med innleveringsfristen.

Ifølge Carl Bildts forklaring på hvordan man skal organisere forvaltningen og økonomien i Kosovo, er området faktisk tatt ut av Serbia. Spørsmålene om hva man måtte mene her, har nå mest retorisk verdi. Et lite land får man lettest ved å sløse bort et stort. Litt sløsing til og alle serbere kommer til å leve nokså tett i en lilleputtstat.

Ingen her skjønner poenget med den etniske rensingen av albanere som varte i noe over en måned. Det tallmessige forholdet mellom albansk og ikke-albansk befolkning er slik at man enten måtte fordrive omkring fem tusen albanere per døgn eller bosette like mange serbere per døgn for å få likevekt i befolkningen etter 365 dager. Forutsatt at ingen blir født og ingen dør i løpet av året. Uansett hvilke planer som måtte foreligge, var de dømt til å mislykkes. Og det ble de. The Guardian skriver at det var UCK som under bombingen tvang hundretusener albanere til å flykte til Albania og Makedonia for å skape et gunstig mediabilde. Noen her mener at de som fattet slike beslutninger var meget dumme, noen påstår at alt var avtalt med USA under et av Holbrooks besøk, og resten bare gremmes over hvor lite mennesker betyr for politikere.

I Kosovo finnes ellers tolv dominerende albanske slekter. Områdets framtid kommer i høy grad til å avhenge av deres innbyrdes maktforhold. Så saken er ikke ferdig selv den dagen ingen serbere lenger bor der. De blir forresten fortsatt jaget fra Kosovo både direkte og indirekte fordi albanske butikkeiere nekter å selge dem varer (de serbiskeeide butikker er plyndret og stengt). Serbere klager over at KFOR ikke beskytter dem, mens KFOR påstår at sikkerhetssituasjonen blir bedre fra dag til dag. William Cohen mener at hovedproblemet i framtida kan bli serbiske paramilitære grupper i Kosovo.

En livlig debatt om krig og psykologi avsluttet rekken av debatter om krig og samfunn. Etterpå satt noen av oss og så på en av de nye krigsfilmene. De er noe av det beste som er blitt laget av kunst om krigen. Ingen klassisk deling i de gode og de slemme, krigen er et onde i seg sjøl.

Pensjonistene protesterte i dag igjen på torget der jeg bor. Sannsynligvis like forgjeves som tidligere. Et langt arbeidsliv avsluttes med en pensjon som man kan verken leve eller dø av.