Dagbok fra Beograd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Onsdag, 7. juli

I dag er dagen da oppstanden mot okkupasjonen begynte i Serbia i 1941, med partisanenes angrep på en politistasjon. Det er offisiell flaggdag. Milosevics og hans kones parti feirer. Radikalerne unngår å uttale seg nå. Minoritetspartiene later som om det ikke angår dem. De mer nasjonale partiene avfeier dagen som dagen da serbere skjøt på serbere. De liberale partiene peker på at det finnes fornuftigere ting å gjøre nå enn å krangle om historien.

Sommeren begynner å bli het, klimatisk og politisk.

Mobiliserte reservesoldater protesterer fordi de ikke har fått utbetalt lønn. Flyktningene protesterer fordi ingen stopper den etniske rensingen av serbere, fordi ingen hjelper dem og fordi regjeringen skaper en masse problemer for dem. Alle protesterer fordi det koster langt mer å leve enn man tjener, fordi kneblingen av opposisjonen og mediene fortsetter, fordi skatte- og avgiftsbelastningen er enorm, fordi korrupsjonen reiser seg som en mur omkring oss.

Reservesoldatene protesterer uten noen ledelse. I byene ledes protestene av opposisjonspartiene. I byen Leskovac skjer protesten nedenfra, uten ledelse. Konkurransen mellom de største opposisjonsgrupperingene om hvem som kommer til å vinne på protestene, begynner. Regjeringen reagerer som vanlig med å arrestere folk, sende politistyrker mot demonstrantene og fortie protestene.

Men regimet får igjen hjelp fra en kjent kant. Magasinet Time offentliggjør at USA har tenkt å bruke CIA for å velte Milosevic, blant annet ved å sende penger til opposisjonen i all hemmelighet. Med et pennestrøk blir en god del partier og organisasjoner omformulert fra opposisjon til femtekolonne. Dumhet eller forsettlig handling?

Men ingen protester kommer til å føre fram før de kommer til Beograd, som har en firedel av det indre Serbias befolkning, hele sentraladministrasjonen, omkring 75 prosent av utdannings- og forskningsinstitusjonene, det meste av kulturlivet, samtlige store aviser og forlag, omkring halvparten av næringslivet og så videre (hvis gammel statistikk gjelder fremdeles).

Blant studentene i Beograd er det ingen røre. Det er eksamenstid og deres (og vårt) liv foregår stort sett i eksamenslokalene, på lesesalene og ved skrivebordene.

En tradisjon her i landet er at regjeringen gjennomfører upopulære tiltak midt på sommeren når studentene er borte og folk på ferie. Vi får se hva som skjer denne sommeren.