DAGBOK FRA BEOGRAD

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politiet kastet våpnene

I leiligheten merkes fremdeles en svak eim av tåregass som har strømmet inn gjennom vinduene og kommet med alle som er kommet inn for å ta en pustepause og få tårer vasket bort. Avskjedshilsen fra en diktator som sendes til historiens skraphaug.

I tretten år har vi vært forsøkskaniner for hans eksperimenter og sauer som han og hans folk klippet iherdig og grundig.

I tretten år har mange betalt en høy, altfor høy pris, her og i andre deler av det tidligere Jugoslavia. Til slutt var det serbere som måtte betale den høyeste prisen. Og så ble det nok. Fødselsraten, antall inngåtte ekteskap, industriproduksjonen, landbruksproduksjonen, levealderen, reallønningene, alt har gått ned, til dels drastisk. Alt annet ondt, kriminalitet, selvmord, mord, antall fysiske og psykiske sykdommer, korrupsjon, utvandring, fattigdom, håpløshet, antall flyktninger, har gått opp, mer enn drastisk.

Men dråpen som fylte begeret var ikke det altfor åpenbare valgfusket, det var den nedverdigende måten dette fusket ble gjennomført på. Og nå, når det ser ut for at hans vogn endelig er på vei ned i grøfta, er det litt vanskelig å tro at hans tid er over.

Jeg har gått rundt i sentrum i timevis, sett hundretusener mennesker ønske en framtid uten ham, pustet tåregass mer enn under noen annen demonstrasjon, jaget barna våre inn når de hadde fått sin porsjon, bedt min kone følge med i alt vi kan få inn fra radio og tv. Jeg har problemer med å tro at det er over, at jeg kanskje om ikke så lenge skal kunne vende tilbake til et vanlig lærerliv, snakke med min kone om noe annet enn politikk, belære barna om noe annet enn hvordan man overlever åndelig og fysisk i et slikt samfunn.

Det er noe stort, noe enormt som skjer.

Da politiet skjøt tåregassgranater like etter klokka tre, trodde jeg at det var begynnelsen på et hardt oppgjør med demonstrantene. Men det viste seg at det var en retrettmanøver. Og da de ble omringet av demonstrantene, overgav de både utstyr og våpen. Andre steder sluttet de seg til demonstrantene, håndhilste på dem, etter i ti år å ha møtt dem med køller og støvleslag. Soldatene fra hæren kjørte tilbake til kasernene.

Hva er det egentlig man bør notere i en slik stund? At det er forbausende lite hærverk, folkemengden tatt i betraktning. Det er blitt påsatt brann i parlamentsbygningen, i det statlige fjernsynshuset og noen kiosker er knust. Den ene etter den andre av de regjeringskontrollerte mediebastionene er falt, og nå kan man velge av hjertens lyst. Viktigst av alt: Folk ler, danser, omfavner hverandre.

Det er gleden jeg helst ville skrive om. Men hvordan beskriver man gleden? Foran meg ligger plakaten «Stengt på grunn av tyveri», som vi klistret overalt mens generalstreiken kom i gang.

Nå skal landet åpnes på ny. Det vil ta tid. Men mørket er over. Og skulle han finne på å sende ut sine siste bøller i natt for en blodig avskjed med folket som ikke vil vite mer av ham og hans førti røvere, blir det den siste smålige gjerningen fra en smålig diktator som til slutt strøk til avgangsprøven ved høyskolen for diktatorer, som min datter akkurat kommenterte.