Dagbok fra Midtøsten - 5. april 2002

Det er morgen. Jeg kom akkurat ut fra hotellrommet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Resepsjonisten, som jeg har blitt kjent med i løpet av de siste dagene, hilser på meg.

- Er det ikke forferdelig hva som skjer i hjemlandet ditt? spør hun.

- Ja, svarer jeg. Hun har trolig akkurat sett nyhetene på CNN.

Jeg setter meg ned ved frokostbordet med avisa Washington Post. På forsida ser jeg en artikkel om en mann fra Betlehem som blødde i hjel fordi ambulansene ikke kunne få ham til sykehus. Var han soldat? Terrorist? Vi får aldri vite det. Men jeg vet at hans død aldri kan tilgis, ei heller de mange andre dødsfallene. Ikke engang tusener av mil unna klarer jeg å distansere meg fra krigen.

For en liten stund siden skrev jeg et brev til min eldste sønn - enkelte ting kan uttrykkes bedre skriftlig - hvor jeg ba ham om å ta et standpunkt til denne krigen.

«Du må vurdere krigen opp mot de moralske verdiene dine,» insisterte jeg. «Ved å være taus, blir du deltakende i det som skjer.»

Jeg håper at han ikke ignorerer brevet, noe han ofte gjør når han føler at jeg blir for engasjert.

I går var jeg til stede på en øvelse i et av Washingtons mange teatre, hvor man setter opp stykket «Født skyldig» av Ari Roth. Skuespillet er basert på intervjuer med barn av nazikrigsforbrytere, gjennomført av den østerrikske skribenten Peter Sichrovsky.

Ari drikker en kopp kaffe med meg. Han sier at stykket handler om barns moralske ansvar for å konfrontere sine foreldres fortid. De er nødt til å gjøre dette fordi de selv er et produkt av denne fortida - uansett om foreldrene er naziforbrytere eller overlevende etter holocaust.

Ari tar en pause og ser på meg. Han trenger ikke å fullføre tankerekka. Jeg kjenner den allerede. Han virker ukomfortabel med å skulle fortelle meg at når den tid kommer, vil mine barn måtte konfronteres med det jeg gjør i dag i forbindelse med den forferdelige krigen i Midtøsten. De vil måtte sette spørsmålstegn ved mine moralske standpunkt og hvordan dette har påvirket livene deres.

Han har rett. Jeg er fullt klar over at hva jeg gjør - eller ikke gjør - i dag, vil forme mine barns holdninger.

Da Ari drar sin vei, returnerer jeg til hotellrommet og skrur på den bærbare PC-en. Jeg blir lettet over å se et brev fra min sønn. Han svarer ikke helt konkret på kravet om å ta et moralsk standpunkt, men spør etter artikler som tar for seg moralske aspekter ved krig. Jeg sender ham straks en rapport skrevet av en israelsk fredsaktivist i Ramallah. Rapporten handler om en 14 år gammel gutt som dro til dagligvareforretningen for å kjøpe brød da portforbudet ble opphevet. Han ble skutt, ved et uhell eller ikke, av en israelsk soldat. Slike historier illustrerer denne krigens grusomhet mye bedre enn analysene til de beste militærekspertene.

Idet jeg sender ham rapporten, går det opp for meg at den ikke har vært publisert i noen av de avisene jeg vanligvis leser. Hvorfor ikke? Kanskje fordi den setter søkelyset på ubehagelige moralske spørsmål? Fordi vi ikke har lyst til å vite sannheten om den israelske hærens aktiviteter i de okkuperte palestinske områdene? Fordi det er altfor komfortabelt å ignorere hva som skjer? Ja. Alt dette er sant. Men det er flere ting å ta i betraktning. For dette er et forsøk på å skrive en annerledes historie om denne krigen - en historie som vil rettferdiggjøre enda en krig og enda en til. Men hvor mange flere kriger kan vi gå gjennom? Hvor mange? Kanskje er dette det virkelige budskapet i skuespillet «Født skyldig»: at vi må håndtere vår egen historie med ærlighet og sannferdighet. Det er vår eneste garanti for overlevelse.