Dagbok fra Ramallah, 10. juli 2002

Jeg trodde aldri jeg skulle venne meg til å sitte innesperret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I alle fall tenkte jeg ikke i slike baner da jeg var på vei til fengselet i 1989 - som politisk fange.

Portforbudet som nå håndheves i de palestinske områdene, er omtrent det samme som et fengsel vi begynner å venne oss til. Mennesker har en utrolig evne til å overleve under de mest ekstreme forhold. Jødene er ett eksempel, palestinerne et annet. Men historien om de to folkene begynner å bli patetisk.

Kampen om et hjemland er det grunnleggende problemet. Dessverre har «kjøkkenet» vårt så mange kokker at ethvert måltid er garantert å bli ødelagt. Og som vanlig her nede: Kokkene er krigshissende generaler. Det er derfor denne konflikten - som bare trenger rettferdighet for å endres til sameksistens - i stedet handler om en militærmakt som på kort sikt bare skaper urettferdighet uten at voldsspiralen brytes.

Bakenfor ethvert sinne ligger følelsen av å ha blitt utsatt for urett.

Diskusjonen rundt overlevelse under harde forhold er på sin plass, men det folk har behov for, er et ordentlig liv, ikke bare overlevelse - for å bruke ordene til den israelske forfatteren Amos Oz. Det faktum at de palestinske territoriene er de rene katastrofeområder akkurat nå, illustrerer godt hvor uansvarlig det internasjonale samfunnet har vist seg å være. Utdanning, økonomi, juridisk styre - alt står på spill. Arbeidsløsheten har steget til 75 prosent. Fattigdomsgrensa ligger på rundt 80 prosent. Millioner lever under portforbud.

Sharon-regjeringen har fått nok rep til å henge både israelerne og palestinerne. Men noen nekter å la seg «henge», slik som den Arabisk-Jødiske Organisasjonen for Sameksistens. Medlemmene ga hjelp til den beleirede byen Salfit da den kom under portforbud. Men jeg kan ikke la være å undres over hvorfor sivil ulydighet ikke har presset seg fram i de palestinske områdene før nå. Jeg synes det er frastøtende å tenke på, ettersom alternativet bare er en økning i volden. Om folk ikke får utløp for sinne og følelsen av ydmykelse gjennom sivil ulydighet, betyr det at de kommer til å prøve en mer voldelig motstandskamp - særlig fordi de føler at de ikke har noe å tape.

Slikt bør minne oss om at det ikke er for seint å gjennomføre det mennesker i både Israel og Palestina ser på som en akseptabel løsning.