Dagbok fra Ramallah

Alle ødeleggelsene og angsten etter at soldatene dro, må føre til noe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi burde snakke med hverandre for ikke å miste alt håp. Jeg lurte på om et nytt forsøk på å sende et åpent skriv til det israelske folk ville være til hjelp. Så dette er utdrag fra et brev på vei til alle mine kolleger i Israel - inkludert Motti Lerner.

Det finnes en vedvarende frykt for å bli behandlet på en nedlatende måte. Når en israelsk skribent skriver og gir «råd» til palestinere, føler vi det som om han er nedlatende mot oss. Dette har skjedd mer enn én gang. Jeg husker fremdeles hvordan det ble opplevd i våre intellektuelle kretser da den israelske forfatteren Amos Oz i en artikkel ba palestinerne om å akseptere «selvstyret» som ble tilbudt dem av den israelske regjeringen. Vi var ikke i stand til å akseptere noe annet enn en uavhengig stat. Det er vi fremdeles ikke.

Et blikk på framtida forteller oss at vi alle er i utrygge hender på grunn av alt hatet som har blitt plantet. Hva er det vi trenger i framtida? Hvorfor forsøker vi ikke å besvare et slikt grunnleggende spørsmål på en enkel måte slik at vi kvitter oss med byrden av konflikt og blod? Vi kan anta at detaljer fra fortida ikke vil være til hjelp, ettersom slike detaljer bare fører med seg en ond sirkel av spørsmål om hvem som er offer, og hvem som er den kriminelle. Vi bør heller skyve bort historiske og religiøse rettigheter til fordel for sann eksistens. Begge folk lever i det samme området. Ingen av oss har noe annet hjem. Hva slags valg kan vi ta i en slik konfliktsituasjon?

Kanskje er det best å velge «relativ» rettferdighet, fordi det garanterer overlevelse. Historien har vist oss dette flere ganger. Vi har to muligheter for å nå en slik rettferdighet. Enten en uavhengig palestinsk stat med like rettigheter, gjensidig sikkerhet og sameksistens med Israel. Eller en stat for oss alle med allmenne sivile rettigheter.

De som er imot en felles stat og heller vil ha en ren jødisk stat, bør støtte det første alternativet. Okkupasjonen kan aldri bli en moralsk makt som aksepteres av jøder eller palestinere. Dere kommer til å hate den. Vi er mer enn forsynt etter 33 år.

La oss fjerne oss fra vold og terror, seier og nederlag. La oss tenke på hvordan vi kan få sikkerhet og frihet for alle. Den eneste mulige utveien er et kompromiss som kan bli smertefullt for begge folk. Et kompromiss som ikke er det noen av oss egentlig ønsker, men som må bygges på en historisk følelse av hva som er rett og galt, en følelse av rettferdighet. Det som behøves akkurat nå, er å skape litt geografisk avstand slik at vi ikke begynner å hate hverandre enda mer. Retten til å returnere og flyktningproblemet kan vente en stund, fordi her må vi få hjelp fra resten av verden. Vi trenger også en god dose realisme og pragmatisme.