Dagbok fra Ramallah

Siste nytt strømmet ut fra en radio. General Zinni, kompromissenes forkjemper. Ingen resultater etter gårsdagens sikkerhetsmøte. Nyheten om selvmordsbomben nær Tel Aviv forårsaket sinte reaksjoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er morsdag med regn og stormfullt vær.

Etter uker med klar himmel og varme, begynte det å øsregne uten stopp i morges. Reisen gjennom de militære kontrollpostene ble den vanskeligste så langt på grunn av været. Folk løp for å unngå slagregnet. Alle var klissvåte. Ingen brydde seg om å sjekke ansikter. Det virket som om kaos håndhevet sine egne regler overalt. Til og med soldatene på toppen av høydedraget gjemte seg bak vinduene i det halvferdige huset de okkuperer. Ingen la merke til dem. Ikke bare folk, men også kjøretøyer fant det vanskelig å manøvrere i den travle trafikken. Alle var nervøse og anspente.

Siste nytt strømmet ut fra en radio. General Zinni, kompromissenes forkjemper. Ingen resultater etter gårsdagens sikkerhetsmøte. Nyheten om selvmordsbomben nær Tel Aviv forårsaket sinte reaksjoner: En av sjåførene ropte klossete at det skjedde på feil tid og sted. Han ble straks bedt av en ung student om å tenke på alle palestinerne som ble drept forleden dag. Ei jente mumlet for å vise sin misnøye.

- Vi er drittlei, konkluderte hun.

Sjåføren erstattet nyhetssendingen med et annet radioprogram. Musikken som strømmet ut, gjorde meg ikke mer avslappet. «Jeg lengter etter min mors kaffe, brødet hennes og ansiktet,» lød sangen. Jeg undret meg over hvor mange palestinske gutter som har forrådt sine mødre ved å la seg dø frivillig. Hvor mange israelske soldater som ikke har lyttet til rådene fra mødrene sine. Jeg kunne ikke glemme ansiktet til den israelske kvinnen som ropte ut i sorg over sønnens død: «Gå og ødelegg husene til palestinerne. Drep dem, for de kommer hit og dreper våre barn!»

Sannelig var det morsdag. Like ved kontoret mitt på Birzeit-universitetet, sto en kvinnelig student og lurte på om jeg ville dukke opp eller ikke. Øynene hennes var røde. Familien hadde bestemt at hun måtte slutte på universitetet. De hadde funnet en ektemann til henne, en slektning uten utdannelse. Hun trengte råd. Mine tidligere samtaler med faren hennes hadde ikke ført til noe. Han hadde sine egne grunner for å ønske dette ekteskapet.

- Om du kan overbevise din framtidige ektemann om at dere ikke passer sammen, vil det kanskje hjelpe, sa jeg. Vi ble enige om at hun skulle sende ham til meg slik at vi kunne finne en utvei.

Klasserommene var halvfulle. Studentpolitikere løp rundt og delte ut blomster til enhver jente de kunne få øye på. Alle slags politiske fraksjoner var like aktive i utdelingen. Trolig ville de benytte morsdagen til å drive valgkamp. En av jentene bar et hodeplagg som dekket nesten hele ansiktet hennes. Hun kunne ikke strekke ut hånda for å ta imot gaven. Gutten ventet tålmodig i regnet. Han sa:

- Det er morsdag i dag. Du kommer til å bli mor en dag.

Så plasserte han blomsten på en benk like ved og gikk sin vei.