Dagbok fra Ramallah

Jeg ble ikke født som kristen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kanskje er jeg heller en slags mystiker som er tolerant og skeptisk til religion på samme tid. Ramallah er en by for både muslimer og kristne, en by hvor moskeer og kirker er åpne for alle. Det har alltid vært lett å legge merke til begge trosretningene her, særlig på grunn av kirkeklokkene på søndager og bønneropene på fredager. Nå for tida, med den militære invasjonen friskt i minne, savner vi den vanlige påskefølelsen. Skjønt kanskje ikke de følelsene selve påskebudskapet vekker i oss: smerte og gjenfødt glede.

Påsken er en slags påminnelse om at dyp smerte alltid har eksistert. Vi snakker om den, men mesteparten av tida setter vi ikke ord på hva som har skapt den. Kanskje fordi en slik følelse er knyttet til nåtida mer enn fortida. Hvem eller hva forårsaket all denne smerten? Definitivt ingen enkeltperson. Heller et system eller et sett med etiske regler, menneskelige hensikter som består av både egoisme, grådighet, stolthet og mange andre ting.

Hukommelsen blir dermed en nåtid som påtvinges oss. Den dukker opp uavhengig av hva slags tro som ligger bakom. Vi benytter oss av hukommelsens dybder når vi vil gjemme unna gamle minner fra den tida vi var yngre, fattigere, mindre heldige, kjærlighetssøkende. Til dette trenger vi ingen religion. Hukommelsen er hver og en av oss på våre kors: En ensom kvinne med sitt barn, en ensom mann uten anerkjennelse, en person som frykter sykdom, foreldre som sitter alene tilbake, en forretningsmann på konkursens rand... eller til og med en liten baby som lengter etter sin mors ansikt.

Samtidig vekker hukommelsen dyp anger. Kanskje burde vi ha brukt livet vårt annerledes. Vært mer tålmodige, åpne, tolerante og kloke. Tilbrakt mer tid med dem vi er glad i. Noen ganger kan vi skylde på uflaks. Uansett er anger et annet mystisk ritual som er knyttet til alt det vi ikke var i stand til å gjøre - selve begrensningene i et menneske som ikke vet alt og heller ikke kan få alt.

Det er derfor vi bør lete etter forsoning med oss selv og andre. Fordi vi trenger å dempe følelsen av anger. Vi trenger å være barn som leter etter dekorerte egg gjemt i gresset, eller en svamp som har absorbert friskt vann - ikke eddik - slik at vi kan vaske de trette sjelene våre. Og selv om Ramallah ikke kommer til å feire påske i år, finnes det barn som gjerne vil dra på leting. De fortjener fred.