Dagbok fra Tel Aviv - 12. april 2002

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kampene hjemme fortsetter. Den amerikanske utenriksministeren Colin Powell er i området. Fremdeles ingen indikasjoner på hva samtalene deres har ført til, ikke noe annet er sikkert enn at svært mye avhenger av dem.

USA følger Powells framstøt med engstelse og håp. Til min store overraskelse viser meningsmålinger at Israel møter forståelse for sin militæraksjon. Men det finnes også andre stemmer her. De siste nyhetsbulletinene kan fortelle om antiisraelske protester i noen av de største amerikanske byene. Berkeley Universitet i California er ganske bestemt et av stedene hvor protestene er høylytte.

Jødiske Isabel studerer ved Berkeley. Hun er min sjåfør.

- Ser du gatene der borte? spør hun.

Palestinske studenter har blokkert en av dem og undersøker folk som forsøker å passere. Den andre gata er åpen, men noen har hengt opp et stort skilt over den: «Kun for israelere». Jeg har sett kontrollpostene i Israel og forstår hva studentene forsøker å si.

- Her har de bygd en leir for å vise livet som flyktning. Jeg kunne ikke gi min støtte til en slik demonstrasjon, innrømmer Isabel.

Hun har vært i Israel og vil gjerne støtte landet, men kan ikke.

Vi passerer Hillel House-senteret for jødiske studenter. Slike møtesteder finnes ved nesten hvert eneste amerikanske universitet. Tidligere denne uka kastet noen steiner mot bygningen og knuste vinduene.

Isabel skjelver.

- Det var forferdelig, sier hun. Denne uka var det holocaust-minnedag. Det knuste glasset ble en sterk påminnelse om krystallnatta i 1938.

Jeg kan ikke trøste henne. Liker ikke å sammenlikne dagsaktuelle hendelser med holocaust.

Like før jeg dro fra Israel, traff jeg nobelprisvinneren José Saramago. Han hadde besøkt de okkuperte områdene og sammenliknet Ramallah med Auschwitz. Han vet at sammenlikningen ikke er holdbar. På tross av krigsforbrytelsene som Israel begår i de palestinske områdene, skjer det ikke noe folkemord. Israelerne lager ikke såpe av de palestinske ofrene. Jeg tror Saramago kom med slike kraftige beskyldninger mot Israel fordi han var sjokkert. Han kunne ikke forstå aksjonene som ble rettet mot palestinerne. Men uheldigvis har uttalelsene hans blitt utnyttet over hele verden, til og med her ved Berkeley. Ordene hans ga legitimitet til hat, et hat som tidligere har vært godt gjemt under tykke lag av liberalisme. Dette gamle hatet mot jødene, som nå rettferdiggjøres på grunn av handlingene til den israelske regjeringen, har dukket opp på nytt.

Isabel har hørt om bølgen av antisemittisme i Europa, først og fremst i Frankrike.

- Den israelske aggresjonen setter ikke bare israelere i fare, men oss også, klager hun.

Neste dag besøker jeg det statlige universitetet i San Francisco. Jeg holder forelesning om teaterets mulighet for å bringe forsoning i Midtøsten. Halvparten av auditoriet er tomt. Isabel forteller meg at studentene demonstrerer utenfor. Jeg ser dem etter forelesningen. To hundre personer står i øsende regn med flagg for å minnes Deir Yassin. Ja, det er sant. En liten del av den israelske hæren gjennomførte en massakre i den arabiske landsbyen Deir Yassin i 1948. To hundre palestinere ble drept. Men det er også minnedagen for holocaust i dag. Denne demonstrasjonen tvinger oss nok en gang til å sammenlikne fortid og nåtid. Tvinger oss til å lære av fortida selv om en slik sammenlikning ikke er holdbar.