Dagbok fra Tel Aviv: Tirsdag 19. mars 2002

Karen er 42 år gammel. Hun har seks barn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun er en svært religiøs kvinne og en poet. Da jeg først traff henne, var hun en fantastisk danser. Vi var veldig gode venner, men en dag forsvant hun. Noen få måneder seinere støtte jeg tilfeldig på henne i hovedbiblioteket ved universitetet i Tel Aviv. Til min store forbauselse hadde hun på seg en sid kjole med lange ermer og et tørkle som dekket håret.

- Ikke still noen spørsmål, for du vil ikke forstå svarene, sa hun og hastet av gårde. Hva i all verden hadde skjedd med henne? En plutselig guddommelig åpenbaring? En personlig krise? Sannsynligvis får jeg aldri vite det. Et år seinere hørte jeg at hun hadde flyttet til en av bosetningene i de okkuperte områdene. Jeg så knapt vakre Karen etter den tid.

Siden 1988 har hun publisert fire diktsamlinger. Da bøkene ble utgitt, sendte hun meg noen eksemplarer. Vi møttes og pratet - mest om diktene. Ikke et ord om privatlivet hennes, ikke et ord om mitt, ikke engang et hint av politikk. Jeg må tilstå at diktene hennes alltid har virket abstrakte.

Hver eneste gang noen gjør et forsøk på å starte en politisk dialog i denne regionen, besøker hjertet mitt Karen. Sannsynligvis står hun akkurat nå og ser ut av kjøkkenvinduet mot det nydelige synet av Samaria-høydedragene. Frykt kryper opp langs ryggraden hennes. Visepresident Cheney er i Jerusalem og forsøker å få etablert en våpenhvile. Selv om bosetningen hennes lider under forferdelige voldsaksjoner, må en slik våpenhvile være hennes verste mareritt. Hun vet at om Cheney lykkes, vil statsminister Sharon bli tvunget inn i fredsforhandlinger. Til sjuende og sist vil bosetningen hennes falle på palestinske hender. Når dette skjer, vil Karen måtte pakke sammen eiendelene sine, sette dem i en lastebil og dra tilbake til Tel Aviv med mann og barn. For dem betyr fred en katastrofe.

Karen er en sann gåte. Hun pleide å være en følsom og forståelsesfull person. Hun satte pris på andre mennesker og livene deres. Hva har skjedd ettersom hun ser på fred som en eneste stor ulykke? Hvordan har hun blitt så umoralsk? Hvorfor har en religiøs og nasjonalistisk overbevisning gjort henne så likegyldig overfor blodbadet i regionen? Kan hun ikke se at hun gjør seg skyldig i forferdelige krigsforbrytelser når hun etablerer seg på okkupert område, blir beskyttet av den israelske hær, fravrister tusener av mennesker deres frihet og uavhengighet? Hva er det som gjør henne så blind for lidelsene til de palestinske naboene hennes? Om jeg ringte til henne for å spørre, ville hun stillferdig svare at jeg ikke forstår noen ting. Jeg tror hun har rett.