Dagbok fra Tel Aviv

I dag kjørte jeg min sønn til militærtjeneste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Klokka sju om morgenen var det fremdeles rolig. Nyhetene handlet om samtalene som general Zinni, den amerikanske utsendingen, hadde hatt med partene i konflikten. Alle ga uttrykk for optimisme. Etter en stund slår jeg av fjernsynet og vekker kona og barna mine. Det er en spesiell dag for oss. Vår eldste sønn skal i militæret. Han er 18 år og skal begynne på ei ukes forberedende trening før han blir innrullert i juli. Dette er ingen lykkelig morgen. Vi har snakket om det så ofte - det er ikke noe mer å si. Han vet hva jeg føler og holder dermed munnen lukket. Etter at han har sagt adjø, setter vi oss i bilen. Det tar omtrent en halvtime å kjøre til militærbasen, men trafikken blir verre minutt for minutt. Etter en stund forstår vi at terroradvarsler har resultert i kontrollposter langs veien. Vi passerer den ene posten etter den andre, men ser ikke mistenkelige ut og får straks kjøre videre.

Etter en lang stillhet sier sønnen min at han ikke kan la være å dra i militæret. Alle vennene hans skal tjenestegjøre.

- Du dro også da du var på min alder, legger han til.

- Ja, lyder mitt svar.

- Jeg var også ung og ubetenksom en gang. I tillegg drev ikke hæren med en slik fryktelig okkupasjon. Jeg kan ikke se for meg at du skal plasseres i en palestinsk by hvor du må lete etter terrorister blant kvinner og barn. Jeg kan ikke se for meg at du skal skyte sivile, ødelegge hus, rive opp oliventrær. Og mer enn noe annet tror jeg at dersom tusener nektet la seg innrullere, ville regjeringen forstå at den må endre politikken sin og få en slutt på okkupasjonen.

Han tenker seg om. Sier:

- Jeg har allerede lovet meg selv at jeg ikke skal skyte sivile, at jeg ikke vil ødelegge hus eller rive opp trær.

Jeg svarer ham ikke.

Har allerede fortalt ham at når man er soldat i krig, er man utsatt for så mye press at det blir umulig å nekte ordrer. Jeg vet at han vet dette.

Etter hvert som vi kommer nærmere basen, blir trafikken helt fryktelig. Hundrevis av foreldre er på vei til samme sted med sine sønner og døtre. Min sønn er bekymret - han må være på plass innen klokka ni.

- Jeg kan gå. Det er raskere, sier han.

Jeg vet at jeg ikke kan stoppe ham. Vi gir hverandre et kyss.

- Det er bare ei uke, pappa, sier han. Jeg er klar over det. Han tar den store bagen sin, går ut av bilen og forsvinner. Jeg snur og kjører tilbake. Gjennom det åpne vinduet hører jeg ferske nyheter fra bilen foran meg. Borgermesteren i Nahariya, en by på grensen mot Libanon, har stengt alle skolene på grunn av terroradvarslene. Utpå ettermiddagen får vi høre at to selvmordsbombere har sprengt seg selv i lufta i Jerusalem. Mirakuløst nok ble ingen drept utenom bomberne selv.