Dagbok fra Tel Aviv

I morges våknet jeg opp med en ny type bekymring. Av en eller annen grunn fikk jeg følelsen av at bilforsikringen min hadde utløpt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når man bor i et land med såpass nervøse politistyrker, er det ikke lurt å sette seg i bilen uten gyldige papirer. Klokka ni ringte jeg Daniel, forsikringsagenten min, som i løpet av de siste tjue åra har blitt en god venn av familien.

- Forsikringen min har utløpt, skrek jeg til ham. - Hvorfor har du ikke sendt meg en ny?

Daniel forstår ikke helt hvordan dette kan ha skjedd, men han lover å ordne det hele på søndag.

- Søndag? Jeg er sjokkert.

- Og hva skal jeg gjøre fram til søndag? Ta bussen? Busser eksploderer her eneste dag i dette landet!

Men Daniel har det travelt.

- Jeg bryr meg ikke. Bruk sykkelen din, sier han.

- Vær så snill, Daniel. Jeg bor ti kilometer utenfor byen. Hva om jeg må til lege?

- Jeg er nødt til å legge på, svarer han. - Jeg er på vei til flyplassen for å dra til Milano.

Da forstår jeg. Milano. Han skal se kveldens fotballkamp mellom Milan og Tel Aviv. Jeg vet at jeg ikke vil være i stand til å stoppe ham. Om jeg insisterer, mister jeg en venn. Daniel er en av åtte tusen israelere som i dag reiser med tretti direktefly fra Tel Aviv til Milano for å se kvartfinalen i europacupen - den viktigste kampen i israelsk sportshistorie.

Jeg liker ikke fotball. Har aldri hatt tålmodighet til å se en hel kamp. Men i dag føles det annerledes. Jeg vet at Daniel bryr seg om den politiske katastrofen vi er vitne til her akkurat nå. Seinest i forrige uke ba jeg ham om å donere to hundre dollar til offentliggjøringen av et opprop i en av de israelske avisene, og han ga meg to hundre. Er det mulig at han skal ut på en to dagers flukt?

På den andre siden kan det godt hende at han vil lytte til nyhetene underveis til Italia. Sannsynligvis kommer han ikke til å slå av mobiltelefonen. Han kommer til å ringe kone og barn hver eneste time, til og med under kampen. Og etter kampen går han kanskje ut for å ta en drink - uansett resultat - men i hver eneste bar kommer han til å følge med på fjernsynet for å holde seg oppdatert om dem som er igjen hjemme.

Plutselig er jeg ikke så misunnelig lenger. Daniel, som har gått gjennom dette mange ganger før, håper fremdeles at ingenting kommer til å skje her i Israel mens han er borte. Håper å glemme at sju mennesker, som ble myrdet i går kveld av en selvmordsbomber på bussen til Nasaret, begraves i dag. Håper å glemme Sharon og Arafat og Zinni og Cheney og Bush og Saddam Hussein og den etterlengtede våpenhvilen.

Jeg håper at Tel Aviv vinner, og at Daniel kan få oppleve et øyeblikks lykksalighet. Og om Tel Aviv vinner, kommer det til å bli en ny kamp neste uke - enten mot Valencia eller Inter. Da kan Daniel få oppleve nok et lykkelig øyeblikk. Har han allerede hørt at en selvmordsbomber eksploderte akkurat nå i sentrum av Jerusalem og drepte to personer, såret enogførti?