Dagbok fra Tel Aviv

Lørdag 23. mars 2002

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han var 34 år gammel, hun var 29. De hadde to døtre. En av døtrene var sju, den andre tre. Et tredje barn var underveis. Forleden dag forlot paret døtrene hos bestemoren og dro til Jerusalem på ultralydkontroll. Da de gikk ut av klinikken, sprengte en palestinsk selvmordsbomber seg i lufta rett ved siden av dem. Begge døde. Fredag ble de gravlagt ved siden av hverandre. Babyen, som aldri ble født, ble også begravd med dem. Dødsfallene til dette uskyldige paret var ingen tilfeldighet. Morderen så dem, gikk nærmere og eksploderte både dem og seg selv med vilje.

På tross av min dype sympati med den palestinske kampen for uavhengighet, kan jeg ikke godta slik terror. Det er sant at den israelske okkupasjonen skaper enorm fortvilelse blant palestinere. Det er sant at den israelske hæren har drept mer enn tolv hundre av dem i løpet av de siste 19 månedene - kvinner og barn inkludert.

Jeg kjenner disse handlingene godt nok til å ta avstand fra dem hver eneste dag både i og utenfor Israel. Jeg bruker alle anledninger til å avsløre dette stygge, onde som finnes i det israelske samfunnet, slik at folk her kan bli forberedt på fred. Jeg regner med at fredssøkende palestinske skribenter gjør det samme, og at de fordømmer den nådeløse og tilfeldige terroren som dreper uskyldige mennesker. Uheldigvis gjør de det ikke på en tilstrekkelig måte. For de er vitner til denne terroren hver eneste dag.

De ser religiøse ledere oppmuntre mordere med prekener i moskeene - at selvmordsbomberne til og med kalles martyrer. De ser at disse morderne blir utstyrt med våpen og eksplosiver, og at økonomisk bistand gis til familiene deres. De ser folkemengdene feire slike blodbad så snart nyhetene når israelsk fjernsyn.

Palestinske skribenter ser alt dette, men de fleste av dem forblir tause. Det finnes ingen unnskyldning for denne tausheten. Et drap er et drap, og en morder er en morder - og begge må fordømmes. Om jeg kan kalle handlingene til den israelske hæren for krigsforbrytelser, forventer jeg at palestinske skribenter fordømmer terroren mot israelske sivile på samme måte.

Palestinske skribenter må være klar over én ting: At denne terroren, som de nå ignorerer, ikke kommer til å forsvinne etter etableringen av en uavhengig palestinsk stat. Folk som bruker slik terror mot jøder i dag, vil bruke den i morgen mot sine egne.

Mine palestinske kolleger bør huske at skribenter er blant de første til å betale prisen for å leve i et land styrt av terror. Derfor er det i deres egen interesse å fordømme slike aktiviteter. På den måten kan de overleve i sin egen stat når den blir etablert, og ta del i arbeidet med å skape en bedre tilværelse for alle.