Dagligliv i skuddsalver

Det nye palestinske opprøret har vart i over to måneder. Det rammer både israelere og palestinere, kristne, jøder og muslimer. Den norske studenten Hildegunn Egdetveit har levd tett på konflikten. # Dagligliv i skuddsalver.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

JERUSALEM: Jeg hørte skuddsalvene i natt igjen. Jeg kan ikke se Gilo og Beit Jala fra verandaen vår, men herfra er det ikke lenger borte enn Holmenkollen er fra Oslo sentrum. Jeg hørte helikoptrene komme. De sirkulerte i lufta over området i timevis. Men jeg sovnet likevel. Tenk, at jeg kunne sovne mens menneskene mindre enn én kilometer i luftavstand fra meg er midt oppe i krigshandlinger. Hadde jeg kunnet sove på Frogner dersom hus på Nordstrand eller Holmenkollen hadde blitt beskutt? Det er utrolig hva man kan bli vant til.

UROLIGHETENE HAR vart i over to måneder nå. Men vi sitter ikke lenger og ser på tv døgnet rundt som vi gjorde de første ukene. Hverdagen går sin gang, tro det eller ei. Men man merker godt usikkerheten og frykten. Det kan skje noe når som helst. Mange tør ikke ta buss, men har likevel ikke noe valg når de skal på jobb eller skole. Å være bussjåfør i Jerusalem er ikke drømmejobben for tida. Israel har stengt grensene mot de palestinske områdene, men de er langt fra hermetisk lukket. Min kristne venninne fra Betlehem som vasker hos folk her i området, kommer seg nesten alltid igjennom. Ikke gjennom ved selve grenseovergangen, men ved å ta velkjente omveier, små stier i terrenget rundt grenseovergangene. Alle vet om disse, og mange kommer seg på jobb. I gata vår, som i resten av Jerusalem, er det flere butikker og kafeer som har billig arabisk arbeidskraft. Abed fra Beit Jala jobber i en av de små kolonialbutikkene. Han er stor og sterk, litt tannløs og alltid blid. Det er ikke mange dagene han ikke har vært på plass i butikken disse intifadaukene. Det samme gjelder gutta som jobber hos Moshe, som selger frukt og grønnsaker. Jeg spurte Moshe hvordan han ser på tingenes tilstand. - Hva vet jeg, sa han, - kanskje de kaster stein og skyter på oss én dag, så kommer de hit og jobber neste dag. Livet går sin gang. Selv de gamle palestinske damene mangler ikke i gatebildet i dag. De pleier å sitte og selge grønnsaker utenfor postkontoret. De arabiske brukthandlerne har jeg ikke sett på lenge. De kommer med varebil som kjører i sneglefart oppover gata mens den ene går foran bilen og roper noen merkelige ord i en ropert: «All-ti zach- i-i-n! All-ti zach i-i-i-n!». Det gikk en tid før jeg forsto at palestineren ropte «Alte Sachen!»(«Brukte ting!»). På jiddish. Typisk Jerusalem!

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer