Dagligliv i skuddsalver

Det nye palestinske opprøret har vart i over to måneder. Det rammer både israelere og palestinere, kristne, jøder og muslimer. Den norske studenten Hildegunn Egdetveit har levd tett på konflikten. # Dagligliv i skuddsalver.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JERUSALEM: Jeg hørte skuddsalvene i natt igjen. Jeg kan ikke se Gilo og Beit Jala fra verandaen vår, men herfra er det ikke lenger borte enn Holmenkollen er fra Oslo sentrum. Jeg hørte helikoptrene komme. De sirkulerte i lufta over området i timevis. Men jeg sovnet likevel. Tenk, at jeg kunne sovne mens menneskene mindre enn én kilometer i luftavstand fra meg er midt oppe i krigshandlinger. Hadde jeg kunnet sove på Frogner dersom hus på Nordstrand eller Holmenkollen hadde blitt beskutt? Det er utrolig hva man kan bli vant til.

UROLIGHETENE HAR vart i over to måneder nå. Men vi sitter ikke lenger og ser på tv døgnet rundt som vi gjorde de første ukene. Hverdagen går sin gang, tro det eller ei. Men man merker godt usikkerheten og frykten. Det kan skje noe når som helst. Mange tør ikke ta buss, men har likevel ikke noe valg når de skal på jobb eller skole. Å være bussjåfør i Jerusalem er ikke drømmejobben for tida. Israel har stengt grensene mot de palestinske områdene, men de er langt fra hermetisk lukket. Min kristne venninne fra Betlehem som vasker hos folk her i området, kommer seg nesten alltid igjennom. Ikke gjennom ved selve grenseovergangen, men ved å ta velkjente omveier, små stier i terrenget rundt grenseovergangene. Alle vet om disse, og mange kommer seg på jobb. I gata vår, som i resten av Jerusalem, er det flere butikker og kafeer som har billig arabisk arbeidskraft. Abed fra Beit Jala jobber i en av de små kolonialbutikkene. Han er stor og sterk, litt tannløs og alltid blid. Det er ikke mange dagene han ikke har vært på plass i butikken disse intifadaukene. Det samme gjelder gutta som jobber hos Moshe, som selger frukt og grønnsaker. Jeg spurte Moshe hvordan han ser på tingenes tilstand. - Hva vet jeg, sa han, - kanskje de kaster stein og skyter på oss én dag, så kommer de hit og jobber neste dag. Livet går sin gang. Selv de gamle palestinske damene mangler ikke i gatebildet i dag. De pleier å sitte og selge grønnsaker utenfor postkontoret. De arabiske brukthandlerne har jeg ikke sett på lenge. De kommer med varebil som kjører i sneglefart oppover gata mens den ene går foran bilen og roper noen merkelige ord i en ropert: «All-ti zach- i-i-n! All-ti zach i-i-i-n!». Det gikk en tid før jeg forsto at palestineren ropte «Alte Sachen!»(«Brukte ting!»). På jiddish. Typisk Jerusalem!

ISRAELERNE OG palestinerne befinner seg i et mer eller mindre gjensidig avhengighetsforhold. Palestinerne trenger Israel for å overleve. De har ikke jobber der de bor. Den israelske økonomien ville bryte sammen om disse palestinske arbeiderne skulle utebli. De gjør det arbeidet mange israelere helst ikke vil ha, innen bygg og anlegg, reingjøring, servicenæring og transport. Mange i Israel går heller og hever arbeidsløshetstrygd enn å ta visse typer arbeid, akkurat som i Norge. Når min kristne venninne Elly fra Betlehem vasker hus i området rundt her, tjener hun 30- 35 shekler i timen. Det er like mye som en israelsk venninne av meg tjener for samme jobben. Så Elly er heldig, hun tjener forholdsvis bra. Her om dagen kom hun andpusten opp trappene til meg i fjerde etasje og fortalte hvor langt hun hadde måttet gå til fots den morgenen for å komme hit og jobbe. Elly har ikke noe valg, hun må tjene penger. Hun er litt over femti, ble tidlig enke, har fem barn og barnebarn. Hun leier en liten, ettroms leilighet i Betlehem. Hun vil bo for seg selv og ikke sammen med barn og barnebarn. Det ble for trangt. Men jeg tror hun hjelper til med å få maten på bordet hos flere i familien. Hun har ikke hatt det lett i livet. Og hun frykter framtida. Hun liker ikke Arafat. Hun snur seg og spytter i lufta når jeg spør om hun ikke tror det blir bedre når det blir en palestinsk stat.

- ARAFAT OG HANS styre bryr seg ikke om vanlige folk. De blir bare rikere og rikere mens alt blir dyrere og dyrere for oss. Det verste er at framtida ser så dyster ut. Spesielt for oss kristne. Vi er redde for muslimene, sier Elly. Hun fryser på hendene og holder godt rundt tekoppen. Det er ikke lett for denne middelaldrende damen å måtte løpe terrengløp for å komme seg på arbeid. Hun er overvektig og astmatisk i pusten. De får ikke mye arbeidsløshetstrygd hos Arafat, heller ikke alderstrygd. Den israelske staten betaler millioner av shekler i skatter og avgifter for de palestinske arbeiderne i Israel til Arafats konto. Norge sender bistand både i penger og know-how, som mange andre land. Kommer den norske bistandshjelpen slike som Elly til gode?

MIN ISRAELSKE venninne Miri fortalte meg hvor redd hun var da hun var på markedet Mahaneh Yehudah i går. Hun går dit vanligvis minst en gang i uka, som de fleste her i Jerusalem. Alt er billigere der. Miri og mannen er Likud-tilhengere og forbannet på Barak og hans regjering. De beskylder ham for å være svak som ikke lar hæren bruke mer skyts. - Det er utenkelig for Israel å trekke seg ut av palestinske områder under ild. Da vi endelig trakk oss ut av Libanon, ble dette tolket som et tegn på svakhet og ettergivenhet av araberne. Det fikk dem til å tro at de kunne presse oss videre og få Jerusalem i samme slengen. Og det er bare begynnelsen, de vil ha Tel Aviv og Haifa også. Du kjenner ikke den arabiske mentaliteten, men det gjør vi. Våre foreldre kom hit fra Marokko og Kurdistan. Vi vet av erfaring at vi må være sterkere enn dem for å overleve her. Israel kan aldri tillate seg å være svakt militært. Araberne forstår maktens språk. - Like viktig er den arabiske verdigheten. Er det under Arafats verdighet bare å få mindre deler av Palestina fra de sterke israelerne? Araberne tapte mot oss i 1948, i 1967, og 1973, og det er imot arabernes ære å tape mot oss jøder. I mange epoker i historien ble vi foraktet som svake og feige av araberne. De kommer aldri til å akseptere Israel. Dere europeere forstår ikke den arabiske mentaliteten, men det gjør vi, sier Miri.