Danièle Clément-Heintz

Danièle Clément-Heintz var akkurat ferdig utdannet sykepleier i Caen. Hun var 21 år gammel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Om natten hørte vi eksplosjoner i horisonten. Vi visste allerede at noe var på gang, fordi min bror André som var i motstandsbevegelsen kom hjem. «Det skjer i morgen tidlig», sa han. Fra hustaket kunne vi se en rød glød mot kysten. Vi lurte på hva de som bodde der ute måtte gjennomgå. Det må ha vært forferdelig. Vi sov ikke noe særlig den natten.

Neste morgen dro min bror og jeg for å melde oss som frivillige ved en av hjelpestasjonene. Han skulle samle sårede, mens jeg skulle jobbe ved det midlertidige sykehuset som var satt opp i et tidligere asyl. De første skadde fra en av landsbyene nær kysten var allerede på vei inn. De fortalte om et fantastisk skue: En hel armada dekket havet så langt øyet kunne se. Vi kunne høre eksplosjonene langt unna. Selv da trodde vi det hele var en dekkoperasjon, at hovedinvasjonen skulle komme lengre mot nord hvor det var kortere vei over kanalen.

Ved midnatt løp min bror og jeg ut på sykehustaket. Lyskuler fløt gjennom luften og lyste opp hele byen. Det hadde vært et vakkert skue hvis vi ikke hadde vært så redde. Rundt klokken ett ble himmelen dekket av bombefly. Da gikk det opp for oss at lysene skulle vise vei for flyene. Bombingen varte i 55 minutter. Det føltes som verdens ende. Vi sto i vinduet og så små pakker falle mot sentrum. Flere fly kom, denne gangen kom de i vår retning, og snart falt bombene hylende mot oss. Vi kunne se at de ville treffe oss, og løp og gjemte oss i et hjørne. Eksplosjonen var øredøvende, og vi kjente de tykke veggene riste. Vi trodde våre dager var talte.

To bomber landet på en fløy av sykehuset, og en like ved siden av, så det var nok av sårede å ta seg av. Alle som ble bragt inn var dekket med blod og grått støv fra bygningene som falt sammen. Alle så forferdelige ut, håret sto ut til alle kanter. Folk fortalte om hus som var redusert til ruiner, og om branner som sprang ut over hele byen. Det luktet blod og ild i luften.

Vi jobbet på spreng for å ta unna de sårede, og de første 48 timene verken sov eller spiste vi. En bombe traff et operasjonsrom og rev bena av radiologen og drepte tre pasienter. Kirurgen ble også såret. Selv hadde jeg akkurat forlatt rommet og fikk ikke en skramme.

For å hindre sykehuset fra å bli bombet igjen, måtte vi forsøke å merke taket. Vi fant laken, og dyppet dem i en bøtte med blod for å lage et rødt kors i gården. Vi så et rekogniseringsfly sirkle over oss. Sykehuset ble ikke bombet flere ganger etter det, selv om bombingen av byen fortsatte. Byen gjennomgikk enda tre lange raid på 55 minutter. Vi fikk senere høre at noen fra motstandsbevegelsen hadde informert de allierte om at vi hadde gjort asylet om til sykehus. Vi ante ikke at det skulle ta enda to måneder før det var over. Mer enn 3.000 sivile ble drept i bombingen av Caen, jeg klarer ikke engang å huske hvor mange tusen som ble såret. Den rareste hendelsen var da en bombe fikk en vegg til å rase over en nonne, og neste bombe blåste vekk alt igjen. Hun ble bare lettere skadet.

En dag kom to tyske soldater inn på sykehuset med maskinpistoler. De gikk fra pasient til pasient, gjennom korridorene og de forskjellige rommene. Plutselig stanset de opp foran en pasient, bare fem meter fra meg. De bare skjøt mannen, og gikk. Det var vel noen de hadde jaget gjennom ruinene, og så følte de seg bitre og kom hele veien til sykehuset for å drepe ham. Vi var sjokkerte, men ingen sa et ord. Hva kunne vi gjøre mot to væpnede soldater?

De første britiske og kanadiske soldatene kom til Caen først 9. juli, etter en måned med bombing. Vi tok imot dem som frigjørere, selv om de hadde ødelagt byen vår. Vi hadde stor respekt for dem; de risikerte livene sine for vår frihet. De kom langveisfra, og ofret livene sine for oss. Vi var takknemlige. Kampene i byen fortsatte likevel i enda to uker fordi tyskerne bet seg fast på den andre siden av elven.

Etter at kampene i Normandie var over, vervet jeg meg som ambulansesjåfør med de frie franske styrkene, og var med på frigjøringen av Paris og Strasbourg, helt inn i Tyskland. Først på høsten 1945 kom jeg hjem igjen.

<B>SYKEPLEIEREN: </B> Danièle Clément-<wbr>Heintz tok imot de første skadde ved et midlertidig sykehus i Caen.