Danne vs. forkynne

Formålsparagrafen kan skrotes. Men alle bør vite hvem Kain og Abel er.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kjegles i Dagbladets spalter om dagen om skolefaget som en gang var kjent som kristendom. Janne Haaland Matlary og Dagfinn Høybråten på den ene siden og Jens Brun-Pedersen og professor i religionsvitenskap, Einar Thomassen, på den andre er ikke enig i hva som bør være innholdet i det nye RLE-faget, tidligere kjent som KRL. Førstnevnte fokuserer på kristendommens samfunnsbyggende historie, sistnevnte ser kirken som en bremsekloss for progressive og humanistiske krefter.

Men i diskusjonen om kristendommen har vært positiv eller negativ for samfunnet glemmes noe vesentlig: At det er forskjell på forkynnelse og dannelse. Og at vi, samme hva vi velger å tro, er fattigere uten solide kunnskaper om kristendommen.

Selv er jeg verken kristen eller religiøs på noen måte. Men jeg vil at mine framtidige barn skal vite hvem Kain og Abel er når de går ut av barneskolen. Uten kjennskap til historiene i Bibelen, går man som vesteuropeer glipp av en verden av referanser. Så mye av kunsten vi ser i museer, så mange av de historiske bygningene vi oppsøker refererer til kristendommen. Bibelallusjoner brukes i romaner og dikt, både av religiøse og ikke-religiøse forfattere.

Det bør unnes alle norske barn, også de som kommer hit fra andre verdensdeler, å kunne gjenkjenne David og Goliat eller Lots kone på et maleri. De bør ikke stå uforstående foran Michaelangelos malerier i det sixtinske kapell i Vatikanet, eller det tette regnet av frosker i Paul Thomas Andersons film «Magnolia».

For å oppnå denne dannelsen, må man lese tekster som framstiller kristendommens Gud som en god og allmektig kraft. Jens Brun-Pedersen opplever det som forkynnelse når datteren hans må skrive en tekst med religiøst innhold i skjønnskriftboka. Men vi må alle lære å forholde oss til tekster med et innhold vi ikke nødvendigvis er enig i. Ellers blir vi stående på sidelinjen i samfunnsdebattene.

Det er mange måter å balansere gudsbildet i kristendommens fortellinger på. Formålsparagrafen bør skrotes.

Lærere må være påpasselige med å inkludere i undervisningen beretninger fra de andre verdensreligionene og de førkristne mytologiene. De kan være omhyggelige og balanserte i framstillingen av kirken som historisk føydalherre og åndelig maktfaktor, uten å legge skjul på mørke kapitler som korstog, heksebrenning og blodige misjonsreiser. KRL-faget ble av menneskerettighetsdomstolen ansett for å være i strid med foreldres frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse. Som et dannelsesprosjekt og ikke et forkynnelsesprosjekt kan et religionsfag fungere som en plattform der unge kan ta sin egen avgjørelse om hva de vil tro på.

Et slikt fag ville det verken være ønskelig eller nødvendig å ta barn ut av. Både kristendommens lære og kirkens historie må formidles for at elevene skal kunne ha et grunnlag for seinere å analysere og vurdere verdenshistorien.

Å lære bort kristne grunnfortellinger uten at noen, på noe tidspunkt, oppfatter det som misjonering, vil være krevende – men ikke verre enn at en høyt utdannet gruppe profesjonelle formidlere bør fikse det ganske greit.