Dannet teknokrati?

Høyres historiker drømmer om norsk storkoalisjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HØYRE OG AP i stor koalisjon? Det lyder nokså fjernt midt i den rødgrønne regjeringsdannelsen. Jeg ville være tilbøyelig til å karakterisere det som tankespinn om det ikke kom fra professor Francis Sejersted. I Klassekampen og Aftenposten diskuterte han ideen denne uka, men innrømmer at det ikke ligger i kortene nå at Norges konservative og sosialdemokrater skal slå inn på den samme vei som søsterpartiene i Tyskland. Men Høyres historiker finner grunnlag for sine vyer i nettopp historien. Fra Anton Martin Schweigaard rundt midten av 1800-tallet til Einar Gerhardsen 100 år seinere mener han det går en linje: De konservative og sosialdemokratene, sto i hver sitt århundre i spissen for samfunnsmodernsisering, økonomisk vekst, utjevning og kollektive løsninger til beste for alle. Slik gir han også Høyre en vakker fortid.

FOR HISTORISK interesserte er det ingen overraskelse å høre slike resonnementer fra Sejersted. Her er det virkelig en linje. Jeg satt forleden dag og leste i Dagbladet for 25 år siden, og fant en heftig polemikk mellom ham og hans kollega, Jens Arup Seip om Sejersteds historiesyn. Da som nå hevdet Sejersted at politikkens mål var samfunnsbygging mot felles mål innenfor rammen av påregnelige normer og rammer. Dette er hans harmonimodell. Seip, som hadde den stikk motsatte tolkning av perioden, og som så historien som uopphørlig strid om ulike politiske konsepter, kalte Sejersteds framstilling «eventyr for barn». Men er det likevel en kjerne av realisme i Sejersteds ønskemål?

DET FØRSTE SOM slår meg er at konstruksjonen er fristilt fra noe Sejersted ellers holder fram som vesentlig i politikken, nemlig tradisjon og identitet. Den opplevde kløft mellom de to partiene er større enn realitetene Sejersted legger vekt på, og må dermed regnes med der politisk strategi utformes. Dessuten kommer utspillet på et tidspunkt da Sejersted er marginalisert i det som har vært hans parti gjennom hele livet. For et par uker siden ble han nærmest bedt om å holde kjeft av Høyres nåværende leder. Erna Solberg ville ikke høre mer fra ham og hans gamle Minerva-venner og spør om de egentlig er konservative. Han har jo dessuten også formulert seg slik om sitt parti: «At jeg stemmer Høyre er en ting, men at andre gjør det er ikke like lett å forstå.» At også Ap framstår som en uvillig brud, hører selvsagt med. Partiets veteraner, som Per Kleppe, som han debatterer med i Aftenposten, var jo i sin tid ikke villig til noe formalisert samarbeid og de unge har valgt å gå til venstre.

MEN DEN STORE koalisjon i norsk politikk har vært reell nok: Det har vært et fellesskap mellom Arbeiderpartiet og Høyre i mange vesentlige spørsmål, både i utenrikspolitikken, den økonomiske politikk og næringspolitikken. Også for Jens Arup Seip var etterkrigsperioden preget av en slags samfunnskontrakt mellom næringslivshøyre og Arbeiderpartiet: Under Gerhardsens regime oppdaget næringslivets menn at de var havnet i paradis, skrev han i sitt berømte essay «Ettpartistaten» fra 1963. Men det virker litt gårsdagens nå. Soria Moria-erklæringen viser at det er skjedd en ny polarisering i norsk politikk. De gamle ideologiske understrømmene er borte.

DET PUSSIGE MED Sejersteds modell er at sentrum forsvinner. De trengs vel ikke fordi han selv så å si representerer sentrum. Høyre ble dessuten i sin tid etablert i opposisjon til Venstre. Men utspillet kan heller ikke sees uavhengig av Sejersteds generelle rolle i vårt samfunn som debattant og aktør: Han tror på diskusjon mer enn strid. Han slutter seg åpenbart ikke til den tysk-britiske sosiologen Ralf Dahrendorfs devise om konfliktens rensende virkning innenfor den demokratiske rettsstat. Sejersted gir samfunnsutviklingen en selvfølgelig retning, og de som befinner seg på sidelinjen er bare til bry fordi de er avvikere. Sejersteds hovedretning står for den opplyste fornuft. Dette er jo heller ingen ukjent tanke i Det norske Arbeiderparti.

DEN AMERIKANSKE historikeren Francis Fukuyama lanserte i 1990-åra forestillingen om «end of history» da sovjetsosialismen i Øst-Europa falt sammen i 1989. Samfunnsstriden var over. I Sejersteds modell ser vi kanskje en norsk variant - «end of politics» - der Høyre og Arbeiderpartiet går opp i en høyere enhet - det sosialdemokratiske teknokrati, med innslag av konservativ dannelse?