Dans med meg

Hvorfor tok det 20 år før noen bød opp til dans igjen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER IKKE første gang danseprogrammene hjemsøker oss via TV-skjermen. For du hadde vel ikke glemt dette: Gjennom hele 80-tallet gikk vi jentene i avklipte collegegensere og drømte om å være sveisere på dagtid og dansere på kveldstid (akkurat som Jennifer Beals i filmen «Flashdance»). Hver søndag satt vi klistret foran TV-skjermen og sang av full hals «I WANNA LIVE FOREVER, I WANNA LEARN HOW TO DANCE, FAME! ». Når programmet var slutt gikk vi ned i kjellerstua, satte på kassettspilleren og hadde danseaudition for hverandre. Vi var forelsket i Coco, Leroy og Bruno etter tur. Kort sagt: Det eneste som sto i hodet på meg og mine venninner var å komme oss vekk fra bygda, ut i verden, inn på en internasjonal danseskole - og bli profesjonelle dansere på heltid.

SLIK GIKK DET ikke. Vi ble lærer, tannlege, fysioterapeut, forlagsredaktør og journalist i stedet. Vi sluttet etter hvert å danse koordinert og utagerende på stoler og biltak mens vi sang høyt og slo ut med armene. Nå var dansen forbeholdt diskotekgulvet - og man danset alene, ikke sammen. Umerkelig ble dansen mer innelukket og stillestående. Det handlet om å vise at du hadde rytme, men helst med minst mulig bevegelse. Vi ble objekt under diskokula, og vi var nervøse for å gjøre feil. Dansen ble villet - ikke følt. På 90-tallet kom rave og da var det definitivt slutt på moroa. For kan man egentlig kalle headbanging for dans? Gleden ved å være både deltaker og tilskuer forsvant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN NÅ ER dansen tilbake. Det skulle bare ta to tiår før den åpenbarte seg på skjermen igjen. Etter å ha blitt sultefôret på disko på lokale dansegulv, er det endelig «Dansefeber» på TVNorge og på TV 2 skal kjendisene lære seg samba og tango innen sommeren kommer. Konseptet har vært gigantsuksess i utlandet, og det ventes ikke mindre interesse fra oss her i Norge. Fra nå av danser vi sammen igjen.

HVA ER DET med dansen? Den beste dansen er både dionysisk og apollinsk - den drar utøveren mellom lidenskap og selvbeherskelse. Den er både villet og følt. Bare tenk på tangoen: Hvem er det som fører, og hvem blir forført? Dans kan uttrykke hele spekteret av følelser - fra svart sjalusi til kontrollert begjær. Og hvis stemmen svikter - kan dansen komme i stedet. Når Nora danser tarantella i «Et dukkehjem» er det for å synliggjøre sin egen eksistens, ifølge filosofen Toril Moi. Dans er for den modige, den som tør å slippe seg fri og bli sett. Det er derfor det sitter litt inne å få oss nordmenn ut på dansegulvet. Men denne våren vil vi ha neste dans. Hey mr. DJ put a record on, I wanna dance with my baby.