Dans med ulven

Den dårligst bevarte hemmelighet på Løvebakken er politikernes redsel for Carl I. Hagen. Ingen føler seg vel når de skal møte ham i åpent lende, dvs. foran TV-kameraene. Hva verre er: Ingen har ennå pønsket ut hvordan de skal ta ham når det gjelder politisk strategi. Nå er situasjonen akutt, fordi Hagen spiller på sin innerste hjemmebane, dvs. kriminalpolitikken. Tida fram mot kommunevalget vil vise at han ikke bare har betydelig oppslutning, men også stor makt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Populistiske partier av Frp's type er alltid en utfordring for politiske institusjoner og partier som har sine røtter i en annen tid. Agitatorer av Hagens type lever av å bryte den tverrpolitiske forståelsen for uskrevne regler, det som er limet i den parlamentariske prosessen. Populisten tar sin sak direkte til folket, ikke til komiteen. Han kan være dyptpløyende i sin forståelse av samfunnets misnøye, og som oftest overflatisk når løsningene skal på bordet. Populisten sier han vil ha handling, også når det går på bekostning av grundighet, avveining av ulike interesser eller sentrale prinsipper som rettssikkerhet eller ytringsfrihet. Populisten setter spor etter seg, men de er som regel borte ved neste snøfall.

  • I tilfellet Carl I. Hagen er det vanlig å avfeie ham som et typisk konjunkturfenomen. Men den som studerer hans historie som menneske og politiker, vil bli skuffet hvis håpet er at han er en boble. Hagen har arr over hele kroppen etter motgang. Han ledet partiet da det var nede på en drøy prosent. Han vet alt om livet i kulissenes kulde. Hagen mener han i en årrekke ble hånet og trakassert av mediene. Tro ikke at han har glemt noe av dette. Det er ikke bare retorikk når han stadig gjentar at «jeg hadde rett, du tok feil». Denne forståelsen er partiformannens viktigste drivkraft.
  • Av samme grunn er seierens frukter ekstra søte. Nå er Hagen på høyde med statsministeren som medieeksponert politiker. Han er på alle talerstoler. Dit har han først og fremst kommet ved egen hjelp. Men han har også fått dragkraft fra de andre partienes unnfallenhet og fomling. Gjennom budsjettforlik og parlamentarisk avhengighet har regjeringen brakt ham til kanten av Kongens bord. De har våget å danse med ulven, og nå får de kjenne klørne.
  • Det store spørsmålet er hva som er Carl I. Hagens langsiktige strategi. Det er ofte tatt for gitt at han som populist ikke har noen, men det kan tenkes at situasjonen har kommet forbi det stadiet. Hagens politiske innflytelse er blitt større, og den er mer stabil, men selv blir han ikke yngre. Den som så ham i duellen med Bondevik om vold og kriminalitet, kan ikke tro annet enn at Hagen begynner å bli lei av å «få rett» gjennom andre partier. Vi så et drag av ønsket om å få bestemme, ikke bare ha innflytelse.
  • Det er her de andre partiene tror de kan ta Frp. De håper Hagen kan fanges og ufarliggjøres gjennom ansvarlighet. Det er kanskje et nobelt prosjekt, men det er lite sannsynlig at det vil lykkes. SVs Kristin Halvorsen har lovet seg selv og det norske folk en annen variant. Hun skal dissekere alle utspill fra Frp og peke på hva de vil føre til av triste konsekvenser. Men klarer hun å bli like skoleflink som klassens duks?
  • Thorbjørn Jagland prøvde å ta tyren ved hornene under siste stortingsvalg. I det minste våget han, men valgresultatet ble Hagens beste noensinne. Nå prøver Kjell Magne Bondevik en liknende øvelse. Han tror Frp's grunne kriminalpolitikk kan bekjempes med menneskelig varme og appell om samarbeid over partigrensene. Bondevik kan jo tro og håpe, men mye tyder på at oppgjøret med Frp må gå langt dypere hvis det skal lykkes.
  • Kanskje er det tid for at også de gamle partiene endrer sin politiske praksis. Disse partienes ledere kan ikke ha håp om å bli flinkere enn Carl I. Hagen på fjernsyn, men de kan bruke hans hovedgrep mot ham. Det vil innebære at de må fange opp samfunnsendringer og nye holdninger før Hagen, og være raskere enn ham til å foreslå løsninger og reformer. Fremskrittspartiet kan ikke bekjempes med retorikk, bare med politisk kvalitet.