Dans på roser?

Det er en god investering å utdanne seg. Men det gir ingen garanti for fast jobb og en lysende karriere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SYMPATIEN med akademikere er ikke det mest utviklede i den norske folkesjela. Til det har langtidsutdannede det tilsynelatende for godt, i hvert fall bedre enn de arbeidende masser. Lektorer, leger, arkitekter, jurister, sivilingeniører, siviløkonomer, samfunnsvitere og humanister har til alle tider visst å eksponere sin kulturelle kapital. Og mange har gjennom generasjoner opparbeidet seg penger nok til å skaffe seg både hus, sommersted, klaver og kunst på veggene. Så lenge de var i eksklusivt mindretall, trivdes også akademikerforakten i de brede lag. Et besøk på LOs halvårlige representantskapsmøter gir verdifull innsikt i gamle motsetningsforhold. Der er det kultur for å kokettere med sin arbeiderbakgrunn. Inntil nylig var det også vanlig å uttale fremmedord, som av nødvendighet inngår i tariffvokabularet, bevisst feil. Men ingen lo av dem som snakket om «kompansjon» og «dispansjon». Man skulle markere distanse til de språkmektige. Dessuten; på dette feltet var gutta på gølvet «akkkkkademikera» langt overlegne. Heller ikke i pressen har man gjennom tidene hatt overvettes respekt for folk med embetseksamen. Nå er forakten på retur begge steder. LO har en akademiker som leder, og det er stint av dem i sekretariatet. I Akersgata vrimler det av skriveføre med hovedfag og mastergrader.

DESSUTEN ER MYE av den gamle eksklusiviteten fra utvalgsskolens tid borte. Samfunnet masseproduserer folk med lang utdanning. De inngår i samfunnsmaskineriet på alle nivåer og i de fleste miljøer. En vaskeekte arbeider er mer verneverdig enn en vaskeekte akademiker. Kanskje kan vi snakke om en proletarisering av langtidsutdannede. Mange av dem har nøktern lønn, særlig i offentlig sektor. Mange sliter med å få fast jobb. De er stinne av utdanning og kompetanse, men er prisgitt årelang vandring mellom ulike vikariater og prosjekter. De som satser på en universitetskarriere, lever på stipendiater og i vikarstillinger i et håp om å få en amanuens- eller professortittel. Jentene, som er i flertall på universiteter og høyskoler, kommer i klemma mellom karriere og etablering av familie. Bare 17 prosent av landets professorer er kvinner. Veien fram er lang og er brulagt med slit og usikkerhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DAGBLADET fredag før pinse kunne vi lese at lange studier heller ikke er noen garanti mot arbeidsledighet. Én av fire langtidsledige har høyere utdanning. Ifølge assisterende arbeidsdirektør i Aetat, Terje Tønnessen, er dette noe nytt. Det er særlig tida som ikke er på de langtidsutdannedes side. Har de først vært arbeidsledige en stund, treffes de hardere enn andre: De risikerer at kompetansen deres utdateres; det kommer stadig ferske, arbeidsvillige kandidater inn på markedet. Selvbildet vil nødvendigvis få en større knekk som langvarig arbeidsledig i et intellektuelt miljø. Og gnisten som er avgjørende for å by seg fram og yte kan også bli borte. Med andre ord et klart faresignal, som Aetat tar på alvor. Tønnessens klare råd er: gå heller en omvei, eller et trinn ned, på veien til drømmejobben. Det er bedre enn å sitte og vente på at den en vakker dag dukker opp. Og det er fortsatt mindre sannsynlig å bli arbeidsledig hvis man har høyere utdanning.

LEDERNE FOR Unio og Akademikerne, Anders Folkestad og Christl Kvam, er begge enige om at det er gode prognoser for arbeid for dem som kommer ut fra lærestedene. Snarlig pensjonsbølge av 68-ere, tiltakende konkurranse om arbeidskraft og gode konjunkturer gir godt håp om brukbart levebrød. Men selvstendigheten som er forbundet med et akademisk yrke, vil trolig innskrenkes. Vitenskapelig personell må produsere mer og tenke mindre. Avtalt tid til forskning for universitets- og høgskolelærere er alt blitt mindre. Konflikten mellom lærerne og kommunene, handlet nettopp om lærernes behov og ønske om å styre deler av arbeidsdagen selv og bli lønnet for kompetanse. Og de som opprettholder stor grad av selvstendighet, vil ikke ha det samme vern i arbeidsmiljøloven som andre grupper. Christl Kvam anslår at så mange som en million arbeidstakere, mange av dem med lang utdanning, har stillinger som ikke gir rett til overtidsbetaling. Det er ikke bare en dans på roser.