Dansen i tåkeheimen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg har sett mappa mi. Overvåkingspolitiets materiale var tynne greier. Et lite arkivkort med navn, fødselsdato, yrke (journalist i SF-avisa Orientering) og en feilaktig opplysning om at jeg planla en reise til Øst-Tyskland. Det var det hele. Avgjort for lite til å tre inn i ofrenes rekker, men tilstrekkelig til å føle et varig ubehag. Tidlig på 70-tallet satt altså en statsfunksjonær ved sin skrivemaskin og førte meg inn i kartoteket over potensielle spioner og landssvikere. Mye tyder på at han hadde en informant i vår krets av ost- og rødvinsradikalere. Det er ugjenkallelig dokumentert at det var skjulte mikrofoner i avisas lokaler i Folkets Hus i Oslo og at politiet samarbeidet med utpekte personer i Arbeiderpartiet. Denne type trafikk foregikk i hele etterkrigstida til Lund-kommisjonens rapport i 1996 fikk satt en stopper for de verste utskeielsene.

Et av problemene med overvåking er at den etterlater en permanent opplevelse av tillitsbrudd hos dem som rammes. Noen har trengt inn i våre private rom, omtrent som en innbruddstyv. Jeg husker godt min spontane reaksjon da jeg satt med politiets kartotekkort i hånda: Hvorfor meg? Jeg, som er så glad i dette landet og menneskene her, at jeg nesten begynner å grine av glede når flyet hjem fra sydenturen suser oppover Oslofjorden med utsikt til blått hav og grønn skog. Den sårheten er jeg aldri helt blitt kvitt, og jeg tror jeg vet hvorfor. Et fritt samfunn forutsetter et skarpt skille mellom det private og det offentlige rommet i menneskenes liv. Et åpent offentlig rom med mangfoldige ytringer har som forutsetning at det samtidig finnes et privat rom der staten eller annen offentlighet ikke har noen adgang. Den private sfæren er stedet hvor man omgås dem man kjenner som personer. Den bør derfor være en frihetssfære som er beskyttet mot reguleringer og inngrep fra det offentlige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette gjelder også for statsråder, den kongelige familie, byråsjefer og andre ansatte i et departement. At kommunikasjonen i hovedsak dreier seg om tjenstlige forhold, gir ikke andre rett til skjult og uautorisert kontroll. Derfor skal vi årvåkent følge med når den siste overvåkingsskandalen nesten lovmessig ruller mot bagatellisering. Det er ingen liten sak når personell i Forsvarets sikkerhetstjeneste overvåker innholdet i den statlige datatrafikken. Her ser vi et mønster som er typisk for denne type tjenester. Trangen til å vite utvikler seg ofte til et instinkt der grensesetting blir en brysom formalitet. Slik skapes en permanent uro, en frykt for det man ikke vet. Det utvikles et negativt kontrollbehov som næres av tilpassede fiende- og trusselbilder. Ingen har oppsummert denne sykdommen bedre enn den østtyske Stasi-sjefen Erich Mielke som sa: «For å være helt sikker må man vite alt».

De fleste av oss skjønner og aksepterer at vi må ha en kontraspionasje og at det er vettugt å ha beredskap i forhold til mulige terrortrusler. Det er også selvsagt at forsvaret må ha en effektiv etterretningstjeneste, ikke minst når landet i praksis er i krig. Problemet er at reguleringen av slike tjenester er for svak og at de nesten alltid utnytter gråsoner og rom som ikke er lovregulert, til siste trevl. På noen områder er det dessuten bygd opp etterretningskapasitet med dimensjoner det er vanskelig å forstå behovet for. I boka «Overvåket» forteller forfatterne Ronald Bye og Finn Sjue at forsvarets etterretningstjeneste i sitt anlegg på Lutvann har teknisk utstyr som i prinsippet kan avlytte hele det norske sivile samfunnet, og dessuten overvåke trafikk fra satellitter.

De viktigste truslene mot enkeltmenneskers integritet kommer likevel ikke fra teknologien. De ble vedtatt av Stortinget i 2005. Da skjedde en endring i politiloven som åpnet for romavlytting, hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll uten at det foreligger noen konkret mistanke om begåtte eller pågående lovbrudd. Her ble et av rettsstatens bærende prinsipper satt til side. Etterforskning uten konkret mistanke, er politistatens metode. Det er et signal om at staten ikke lenger stoler på sine egne borgere. Og dette er ikke bare kritikk fra folk med mappe. I en kronikk i Aftenposten gikk førstestatsadvokat Lasse Qvigstad hardt ut mot slike metoder og skrev at «resultatet er blitt at Lund-kommisjonens kritikk av PST nå er grundig legalisert». Qvigstad er ingen bolsjevik, men også han ble møtt av den kompakte taushet som er reaksjonen her i landet når det står noe ubehagelig utenfor døra.

Av samme grunn er det mest sannsynlig at den pågående overvåkingsskandalen danses inn i tåkeheimen. Vi vil helst stole på myndighetene, trass i at Lund-kommisjonen gjorde det klart at det ikke er grunnlag for slik tillit. Selv domstolene sviktet i møtet med de hemmelige tjenestene. I et slikt samfunn blir det til sist ingen som kan overvåke overvåkerne.