Dansen rundt Bondevik

Kjell Magne Bondevik har kortpustede beilere på alle kanter. Han nyter det og er så kostbar at han kan komme til å drive både friere og velgere til vanvidd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det nyss inngåtte budsjettforliket var en meget klar demonstrasjon på sentrumsalternativets styrke. I den økonomiske politikken er sentrumspartiene godt plassert i midten av den politiske skala. De kan velge å samarbeide med Ap og danne flertall, og de kan vende seg til Høyre og Frp og få flertall. Det har de nå bevist både fra regjeringsmakt og fra opposisjon. Hadde budsjettforhandlingene med Ap strandet, hadde det utløst regjeringskrise. Sentrum ville lagt fram sitt eget, komplette alternative budsjett som ville ligget atskillig nærmere Høyre og Frp enn Aps. Han kunne fått makten tilbake, men valgte i stedet å flytte på 22 milliarder kroner.

  • Når denne relativt lille grupperingen klarte å erobre regjeringsmakten i 1997, var det ikke bare på grunn av Jaglands 36,9. Det var også fordi sentrumspartiene lå i midten og kunne velge partner, eller velge å holde dem fra livet. Ap måtte, selv med 36,9 prosent av stemmene, hatt støtte fra Høyre eller Frp for å danne regjering, hvis sentrumspartiene tviholdt på at de var et bedre regjeringsalternativ.
  • Foreløpig snakker vi om maktposisjonen i inneværende stortingsperiode. Med dagens sammensetning i Stortinget har KrF strategisk blokkerende makt sammen med de andre sentrumspartiene. Bondevik er avhengig av at Senterpartiet holder seg til ham, og ikke hopper over til Ap. En splitt i sentrum ville gitt Ap, SV og Sp flertall. Bondevik ville da tilhørt et «borgerlig mindretall» og vært uinteressant. Mest sannsynlig hadde partiet mistet mye av sin velgeroppslutning. Men så lenge de tre sentrumspartiene er enige og tro «til Venstre faller» er de i vippeposisjon. De har samme makt som Frp har hatt, og brukte i 1986. Og som SF hadde og brukte i 1963.
  • Sentrumspartiene vil mest sannsynlig beholde vippeposisjonen også etter valget i 2001, enten de gjør et godt, middels eller dårlig valg. Partiene på høyre og venstre side være uansett være avhengig av deres stemmer for å danne flertall. Med mindre Høyre og Frp mot alle odds skulle få rent flertall alene. Men det har ikke de mest dramatiske meningsmålinger vært i nærheten av. Det som kan skje med sentrumspartiene er at ett eller i verste fall to av dem, Venstre og Sp, kommer under sperregrensen. Det vil ikke Bondevik gjøre. KrF vil mest sannsynlig bli det tredje, eller fjerde største partiet - stort nok til alene å være på vippen.

Uansett hvordan det går med sentrumskameratene og deres regjeringsalternativ, så vil Bondevik være på vippen. Han er i sannhet selve vippepunktet i norsk politikk. Hans parti rommer alt fra sosialhjelpsmottakere til skipsredere som har det til felles at de har et kristent verdigrunnlag. De kan være borgerlig-kristne eller kristen-sosialister. KrF passer i enhver oppskrift; sentrum, sentrum-venstre, sentrum-høyre.

  • Dette har selvsagt Ap-ledelsen sett. Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland har snakket om regjeringssamarbeid med KrF gjennom munnvikene i mange år. Ikke først og fremst av lyst, men av nød. Ap har gjort den smertelige erkjennelse at partiet aldri igjen vil kunne mobilisere rent flertall på Stortinget. Denne høsten har man lagt til side reservasjonene og snakker åpent om behovet for å få til en flertallskonstellasjon. Tirsdag lokket Dagsrevyens Kenneth Simensen Jens Stoltenberg til å si at han gjerne kunne tenke seg å sitte i samme regjering som Kjell Magne Bondevik. Samtidig står Jan Petersen trippende på den andre sida av Bondeviks seng. Bondevik holder selvfølgelig frierne på armlengdes avstand. Først skal vi se hvordan det går i valget. Får Ap 27 prosent og sentrumspartiene 23 prosent er det like sannsynlig at statsministeren vil hete Bondevik som Stoltenberg. Og skulle valget gi et så magert resultat for sentrumspartiene at tankene om en ny regjering må skrinlegges, vil Bondevik fortsatt ha en enorm forhandlingsstyrke. Han kan bli utenriksminister i en sentrum-venstre-koalisjon eller statsminister i en høyre-sentrumskoalisjon. Med mindre KrF-velgerne synes dette blir for glatt, og gir sin stemme til andre partier.