Dansen rundt krisepakka

Regjeringen har åpnet døra til hvelvet. Alle som har politiske eller økonomiske interesser kjenner sin besøkelsestid, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samfunnsdebatten er omformet til en flytende elv av gode, velmente råd om hva regjeringen best kan gjøre for å hindre de verste utslagene av finans- og økonomikrisa. I forrige uke ble opposisjonspartiene invitert til Statsministerens kontor for å komme med innspill til regjeringens krisepakke som legges fram en gang i januar. Mandag ga LO sine råd i tall og ord. Og i går var det NHOs tur. Fra før har Kommunenes Sentralforbund fortalt hva kommunene trenger, og hva de er parat til. Selv Sykepleierforbundet har skrevet ønskeliste til myndighetene med ekstrasatsing på vedlikehold av sykehus og sykehjem på til sammen fire milliarder kroner. Plutselig har organisasjonene fått bruk for sin kompetanse og sine lytteposter i medlemsskaren. De kan med større troverdighet enn politikere rapportere fra felten. De har større ressurser enn politiske partier, de kan undersøke, belegge, beregne og framsette ønsker og anbefalinger bak en ferniss av politisk nøytralitet.

Samtidig er det klart at alle interesseorganisasjoner ber for sin syke mor. Og flere av dem opererer som stråmenn for politiske partier som måtte mene det samme som dem om for eksempel skattelettelser. Vi vet at det ofte er stort sammenfall mellom Ap’s og LOs vurderinger. På samme måte flyter kompetanse og personalressurser ofte mellom NHO og Høyres partiorganisasjon og stortingsgruppe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Senterpartiet er en trojansk hest for kommunenes interesser. Pleiere av alle slag er godt representert ved finansministerens parti. Ingen ting av dette er galt eller kritikkverdig. Det bare er slik. Og all den kreativitet og tankekraft som er skapt og finansiert av ulike organisasjoners medlemskontingenter er bra både for regjeringen, for opposisjonen og for demokratiet. Faktisk er vi vitne til en storstilt anbudskonkurranse på ideer som regjeringen kan forsyne seg av, tilpasse og dosere i sitt navn.

Milliardene flyr selvsagt i lufta i denne ekstraordinære situasjonen. LO mener regjeringen må ha 30 milliarder i beredskap for å sette inn i konkrete tiltak dersom situasjonen tilsier det. Usikkerheten er stor. Ingen ser hvor alvorlig situasjonen kan utvikle seg, bare at den blir alvorlig. NHO spilte i går inn en omfattende liste med nødvendige tiltak, hvorav bare ett av forslagene – å senke den alminnelige skattesats fra 28 til 26 prosent – koster 11,6 milliarder kroner. Men tonen har endret seg fra ukene rundt innspurten i forhandlingene om neste års statsbudsjett. NHO maser ikke lenger på formuesskatt og arveavgift. NHO sier på samme måte som LO at det å ha «beredskap» er overordnet alle enkelttiltak. I mangt og mye er de to store organisasjonene i arbeidslivet enige. Eiere og ansatte i private bedrifter er i samme båt. Men noen forskjeller i kravene er det. LOs «krav» er mer ekspansive enn NHOs. LO blåser i sterkere grad opp den offentlige økonomien, som jo er et kjent virkemiddel i dårlige tider. Når hjulene i privat virksomhet stanser opp, motvirkes det av høyere aktivitet i offentlig sektor og i offentlige prosjekter. NHO er på sin side opptatt av å få hjulene fortest mulig rundt i private bedrifter, og ønsker ikke en for stor offentlig sektor som blir en belastning når krisa en gang går over. «Hvis all stimulansen kommer i offentlig sektor vil vi komme ut av krisa på en vanskeligere måte», sa NHO-sjef Finn Bergesen jr. i går.

Men foreløpig er vi på vei inn i krisa med full fart. Flere bedrifter varsler nå at de har revurdert eller utsatt investeringsplaner i forhold til for tre måneder siden. Nesten halvparten av bedriftene har fått kansellert bestillinger eller oppdrag den siste måneden. Hele 58 prosent av bedriftene planlegger eller gjennomfører nedbemanninger det nærmeste kvartalet. Det er liten tvil om alvoret i situasjonen. NHO mener krisetiltakene må komme raskt og være målrettet, styrke økonomien på lang sikt, styrke konkurranseevnen og evnen til omstilling. Gammel vin, ja vel, men på nye flasker i en spesiell tid.

All kreativiteten bidrar utvilsomt til regjeringens arbeid med krisepakka. Forslagene til tiltakspakker kan vanskelig avfeies som LOs og NHOs «våte drømmer». Begge miljøer har tett kontakt med regjeringen. Det er kanskje forklaringen på at Financial Times mandag anbefalte andre land «å være Norge» i fall de skulle være på vei inn i en krise. I slike tider er det dessuten lov å legge vekk ideologiske kjepphester. Regjeringen vil trolig plukke litt herfra og derfra ut fra hva som faktisk kan virke. Dessuten er det ikke bare organisasjonene som ser muligheter i krisetider. Det gjør også en regjering som ellers ikke tør røre skattene. Uansett kan regjeringen sette sitt stempel på pakka og høste gevinsten.