Dansen rundt ny energi

Vil finanskrisa strupe investeringene i fornybar energi? spør Anne Thurmann-Nielsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I morgen kommer statsbudsjettet for 2009, og vel vitende om at finanskrisa på langt nær er over, har statsminister Jens Stoltenberg lovet at pengestrømmen til fornybar energi skal øke fra ti til tjue milliarder kroner. Noen budsjettlekkasje kan det vanskelig kalles. Tidligere olje- og energiminister Odd Roger Enoksen lovet sommeren 2006 det han kalte en historisk satsing på fornybar energi. Den gikk ut på at man i løpet av et par år skulle sette av tjue milliarder kroner i et fond. Avkastningen er ment å brukes til å støtte utbyggingen av fornybar energi. Det samlede årlige støttebeløpet er beregnet til rundt 1,5 milliarder ifølge Norges Naturvernforbund som applauderte initiativet, men syntes det var en overdrivelse å kalle det historisk.

De nevnte milliarder har dukket opp så mange ganger at det nå kan oppfattes som en hest som selges for tredje gang. Om hesten har fornyet seg, får morgendagens statsbudsjett vise. Men interessen og investeringene i fornybar energi er åpenbart økende. I forrige uke møttes ledende aktører innen fornybar energi fra hele verden på Scandinavian Renewable Energy Forum (Scan-REF) på Lillestrøm. Statsminister Stoltenberg slo fast foran politikere, beslutningstakere, industriledere, investorer og forskere fra mer enn 20 land at fornybar energi er et av vår tids viktigste temaer. At energispørsmål er et av de største dilemmaene verden står ovenfor blir vi daglig minnet om, men det virker oppkvikkende at statsministeren mener investeringer i fornybar energi vil bli lønnsomt. Også at et økende antall toppledere i næringslivet mener det samme.

Nå kjemper f.eks. skipsreder Fred Olsen for vindmøller. Vindmøllene han kjemper mot, ifølge ham selv, er den norske regjeringen. Norge vil, igjen ifølge Olsen på Scan-REFS møte, gå glipp av en stor industri hvis man ikke kommer i gang med en landbasert industri som er forutsetning for offshore vindkraft. At han sparker en rødgrønn regjering på skinnleggen for manglende vilje til mer kommersialisering av fornybar energi bør ikke forbause. Men når han anklager den samme regjering for manglende interesse for vindkraft har han kanskje poeng som er verd å lytte til. I Danmark står vindkraft nå for 30 prosent av det danske elektrisitetsforbruket, ifølge det danske departementet for klima og energi.

Litt ironisk er det at næringslivet sikler etter statsstøtte i sin satsing på fornybar energi, men mye av kritikken mot regjeringen Stoltenberg synes å bunne i den oppdragende tonen. Stoltenberg har klokkertro på å presse kostnadene ved utslipp oppover. CO{-2}-prising og kvotehandel er nøkkelord, og det vil ifølge statsministeren måtte resultere i gigantiske investeringer i fornybar energi. «The hard way», som man kanskje vil kalle det, er bedre på lang sikt enn statsstøtte, utfordrer Stoltenberg. Det innebærer ikke at det ikke gis støtte i det hele tatt, men næringslivets topper som nå virkelig ser ei framtid i fornybar energi synes dosen statsstøtte går tregt.

At finanskrisa kan gi noe klimatrøbbel er åpenbart. Konsernsjef i Hydro, Eivind Reitens reaksjon gir likevel grunn til optimisme og viser at satsingen på fornybar energi er ikke et moteblaff. For selv om enkelte planer og forskningsprosjekter vil bli forsinket fordi investeringslysten avtar, vil det om noen år bare synes som et lite hakk på kurven når vi skriver 2020, ifølge Reiten.

Den tredje industrielle revolusjonen, kaller statssekretær i det tyske miljøverndepartementet, Mattias Machnig, satsingen på fornybar energi. Og Tyskland har mye å lære Norge. Virkemidlene er knallharde krav til reduksjon av CO{-2}-utslipp, strenge reguleringer og store subsidier til fornybar energi. Poenget er å få i gang produksjon og bruk av den nye energien slik at det blir lønnsomt og etter hvert gir næringslivet den bunnlinja som er nødvendig. Da kan subsidiene trappes ned og fornybar energi gjøres uavhengig av statlige støtteordninger.

Norges olje- og energiminister Terje Riis-Johansen forsvant dessverre fra Scan-REFS møte da Machnig gikk på talerstolen. Det burde han ikke ha gjort. Konferansen hadde samlet nesten tusen personer med seriøs vilje og kapital til å gjøre en forskjell, som det så populært heter. Og Machnig har samme utgangspunkt som statsminister Stoltenberg. I bunnen for den tyske klimapolitikken ligger EUs system for kvotehandel som setter en prislapp på klimautslippene. Men sammen med pisk hører gulrot hvis man vil bevege seg framover.

La oss håpe at Miljøorganisasjonen Bellona ikke får rett når den sier at det er typisk norsk å stå i ro.