Danset etter Lecas pipe

Allerede i 1979 slo Statens branninspeksjon alarm og satte foten ned for utette piper. Men mektige Leca ville det annerledes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norges mektigste pipeprodusent var selv med på å fjerne tetthetskravene som truet deres markedsledende produkt. Forskningsstiftelsen Sintef/NBL var med på å gi seg selv et gullkantet forskningsoppdrag. Alt skjedde på et uformelt møte i Kommunal- og arbeidsdepartementet, der statens egen branninspeksjon - som ansvarlig myndighet - ble feid av banen og umyndiggjort av sin egen departementsledelse.

Dagbladet kan dokumentere spillet som fikk myndighetene til å danse etter Lecas pipe.

Slo alarm

I mars 1979 avslørte Norges byggforskningsinstitutt (NBI) at målemetoden Sintef/NBL brukte for å tetthetsprøve skorsteinstyper, var riv ruskende gal. Metoden, som var brukt siden 1967, ga tilfredsstillende utslag uansett hvor utette pipene faktisk var. Dermed ble Lecas omtalte elementpipe godkjent i 1969, til tross for at den var opptil 160 ganger mer utett enn målingene viste.

Statens branninspeksjon (SBI) slo umiddelbart alarm. En ny og sikker målemetode for tetthetsgodkjenning ble tatt i bruk. SBI innførte samtidig fellesnordiske krav til pipetetthet, som allerede var standard i Sverige, Danmark og Finland.

Disse kravene ville medføre at Lecas elementpipe - som lakk ti ganger mer enn tillatt - måtte trekkes fra markedet.

- Den feilaktige målemetoden hadde forledet oss til å tro at pipene i Norge var tettere enn i øvrige Norden, siden Norge på den tida hadde de strengeste tetthetskravene, sier en kilde til Dagbladet. Kilden satt i 1979 sentralt i Statens branninspeksjon.

Som den eneste av flere elementpipeprodusenter klagde AS Norske Leca på vedtaket 1. august 1979. Klagen gikk til Kommunal- og arbeidsdepartementet (KAD), som var Branninspeksjonens overordnede myndighet. Leca argumenterte med at «henimot 70 prosent av alle norske småhus og hytter er blitt forsynt med slik pipe». Leca ba departementet pålegge SBI å trekke de nye tetthetskravene tilbake, fordi deres piper «av hvilke det i løpet av de par siste tiår er kommet i bruk mer enn 200000 stk.», fortsatt skulle bli tillatt oppført «uten fordyrende ekstraarbeider som samfunnet ikke har noe igjen for».

Notatforbud

21. november 1979 innkalte Kommunal- og arbeidsdepartementet til et møte i forbindelse med klagesaken. Til stede var tre fra departementet, to fra Leca, to fra Sintef/NBL, en fra Norges byggforskningsinstitutt og en fra Statens branninspeksjon.

Den eneste dokumentasjonen som finnes fra møtet, er et notat håndskrevet av Branninspeksjonens representant Torolf Bjørhus. Notatet bærer preg av at møteinnholdet aldri var tiltenkt offentligheten:

«Ditlefsen (direktør i KAD, red.anm.) innledet møtet med å opplyse at dette skulle være et uformelt møte, og at det ikke skulle skrives notat,» starter notatet.

Feid av banen

Det «forbudte» møtereferatet viser at Statens branninspeksjon ble fullstendig overkjørt, selv av sitt eget departement.

Departementet følte seg forbigått av sin branninspeksjon, og mente kravene de hadde innført, burde vært forelagt dem først. Leca påpekte kostnadene det ville medføre å lage pipene sine tettere, mens Sintef/NBL gjerne ville forske på temaet framfor å trekke forhastede konklusjoner.

- Det var en vanskelig situasjon for oss i Branninspeksjonen. Vi opplevde det som tungt at våre faglige vurderinger ikke ble lyttet til. Jeg lurte veldig på hvorfor departementet valgte å høre på Leca framfor oss som, tross alt, var departementets egen fagekspertise, sier den sentrale kilden i Statens branninspeksjon, som fremdeles føler saken så belastende at han velger å være anonym.

Til slutt bestemte departementsdirektøren at de nye tetthetskravene skulle trekkes tilbake inntil det på grunnlag av målinger i laboratorium og ute på anlegg kunne vurderes nye krav.

Sintef/NBL fikk forskningsoppdraget, mens Leca tilbydde seg å finansiere deler av gildet.

Mot SBIs protest bestemte de øvrige møtedeltakerne at pipetetthet inntil videre skulle avgjøres ved skjønn.

I et siste forsøk på å opprettholde brannsikkerheten i Norge, valgte SBI å bruke de nordiske kravene som utgangspunkt når de nå skulle skjønnsvurdere tettheten i piper. Men Leca sendte umiddelbart ny protest til departementet, vel vitende om at den forespeilede skjønnsvurderingen også ville tvinge pipa deres av markedet. Nok en gang valgte departementet å overse sine egne fageksperter, trass i skarpe protester fra SBI, og denne gangen også fra Sintef/NBL. SBI fikk straks et nytt pålegg fra øverste hold:

«Da laboratorieprøvene nå er påbegynt, vil vi finne det rimelig at spørsmålet om fastsetting av regler for tetthetsprøving, selv om de bare er retningsgivende, utsettes til resultatene fra prøvene foreligger.»

Norge, som eneste land i Norden, sto dermed helt uten krav til tetthet på piper.

Først sju år seinere, i 1986, kom Sintef/NBL med sin konklusjon: Nøyaktig den samme som SBI hadde i 1979.

I 1987 ble nordiske tetthetskrav innført, og produksjonen av utette piper stanset. Da hadde om lag 400000 utette Leca-piper funnet veien til norske hjem.

LEKKER SOM EI SIL: Pipeelementet i de gamle Leca-pipene er så utett at man kan blåse vanlig sigarettrøyk rett gjennom pipeveggen. Allikevel godkjente myndighetene pipa - og lot den få bli på markedet i 18 år.