Dansk høyresving

KØBENHAVN (Dagbladet): Hun sa at politikerne er fulle av løgn, kvinnen jeg møtte idet sola stakk fram mellom skyene og smeltet snøen langs Søerne i København. Litt seinere satte jeg meg på en kafé og leste et intervju med forfatteren Klaus Rifbjerg, som uttrykker det samme som kvinnen ved å snakke om svimmelheten i stemmeboksen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kvinnen, en 54 år gammel hjemmehjelper, brukte søndagen til å mate fugler ved Søernes bredde på Østerbro. Hun hadde bestemt seg for ikke å stemme. Rifbjerg kommer nok til å møte opp på valgdagen, men han forutser et sammenbrudd i stemmeboksen, for hvem skal han gi sin stemme til? Jeg kom i prat med et titalls mennesker på min tur, med herr og fru Overgaard og deres to små barn, og med pølsemann Bendiksen. En ting var felles for alle, de hadde ennå ikke tatt et partivalg.

  • Slik småprat med tilfeldige mennesker er selvfølgelig ikke annet enn noen private meningsytringer. Likevel passer de godt inn i et bilde vi vet noe om, både i Norge og i Danmark: Velgerne er blitt mer troløse i forhold til partiene, og mange blir oppgitt over valgutspillenes overbud. - Hvor er troverdigheten i dansk politikk? spør Rifbjerg.
  • Den er der fortsatt, men det politiske bildet i Danmark har endret seg på 90-tallet, og velgerne følger ikke alltid etter politikernes rop. Et tilsynelatende paradoks illustrerer dette: Slik det ser ut to dager før valget får de borgelige partiene flertall, og Uffe Ellemann-Jensen blir statsminister. Men i personrettede meningsmålinger vinner statsminister Poul Nyrup Rasmussen klart over Ellemann-Jensen. Det kan med andre ord se ut som om folk vil ha Ellemann-Jensens politikk med Nyrup som statsminister.
  • I realiteten er dette ikke så merkelig. Det er ingen tvil om at Danmark politisk sett har dreid flere hakk til høyre i løpet av de siste årene. Berlingske Tidende kaller det for «det store sving til højre». Det er flere millionærer enn noen gang. Siden 1993 er prisen på danske villaer steget med 230000 kroner i gjennomsnitt pr. hus, industrien gjør det godt, kremmerne har julesalg hele året, formuesskatten er borte, mens danske svineavlere er inne i en veritabel grisefest. Store statlige bedrifter blir privatisert i et tempo som har fått en av Danmarks mest kjente fagforeningsledere, Hardy Hansen, til ikke å stille opp for Socialdemokratiet til en ny periode. På børsen flyttes ikke en øre av nervøsitet for hvilken regjering Danmark får.
  • Regjeringen, bestående av Socialdemokratiet og Det Radikale Venstre, har fått dreis på den nasjonale økonomien, samtidig som ledigheten er gått ned. Den er imidlertid fortsatt høy, nemlig på omkring åtte prosent. Den liberale avisa Politiken tok på lederplass i går konsekvensen av det den mener er regjeringens suksess og understreket at det eneste fornuftige er at Nyrup får fortsette med sine statsråder. Og rasjonelt sett er dette utvilsomt riktig. De borgerlige partiene som eventuelt vil støtte opp om Uffe Ellemann-Jensen er en salig blanding av fremmedhat, kristen nestekjærlighet, markedsliberalisme og betydelige offentlige velferdstiltak. Om Uffe Ellemann-Jensen vinner, høster han der Nyrup Rasmussen har sådd i den store velfødde middelklassen. De omkring 20 prosent som faller utenfor og har det dårlig, har få som taler deres sak med en stemme som når gjennom støyen rundt Uffe og Nyrup.
  • Mot denne bakgrunnen er det ikke så underlig at Nyrup nå forsøker å skape tvil om Uffes troverdighet i EU-saken. Det er mange som mener at folkeavstemningen 28. mai om Amsterdam-traktaten blir mer spennende enn nødvendig med Uffe som statsminister; hans integreringsvilje er så stor og for mange så provoserende at tvilere kan betakke seg og stemme nei.

Mindre troverdige politikere? Neppe, men mer utydelige i et endret samfunn. Svimmelheten i stemmeboksen gjør onsdagens valg spennende, og den kan bli skjebnesvanger for EU-tilhengerne en dag i mai.