Dårlig erstatning

I disse dager leser jeg Carl Frode Tillers roman «Innsirkling» . Det er en stor opplevelse, selv om boka neppe egner seg som dataspill.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Riktignok er lesing sannsynligvis den mest tidkrevende hobby man kan ha, men samtidig gir en god roman en unik mulighet til å komme inn i hodet på andre, enten det nå er forfatteren eller skikkelsene i romanen man føler man kan sirkle inn og slik få innsyn i.

Blant mye annet, er det å lese fiksjon også en unik trening i empati. Du ser en annen verden enn den du vanlig vis ser, og du ser den gjennom andre øyne enn de du selv går rundt med. Gjennom en mangefasettert roman som Tillers «Innsirkling» får man ikke bare innsikt i verden slik andre ser den. Du kan også la det sige inn hvordan disse menneskene også narrer seg selv, forvrenger virkeligheten de befinner seg i, ikke er til å stole på som fortellere. Og også i den forvrengningen kan du som leser kjenne igjen deg selv, og i glimt å klarsyn få øye på dine egne nødvendige løgner.

I Aftenposten i går mente dataspillforsker Julian Kücklich at nettrollespill nå tar over den realistiske romanens funksjon, og at disse spillene derfor må sees som litteraturens framtid. Til det kan man si mye, sånn i tillegg til at det er helt feil. Dataspill er nok dataspillenes framtid, men de er slett ikke romanens framtid, og vil aldri kunne erstatte dem. Küchlich snakker om 1800-tallets realistiske romaner som sin tids sosiale simuleringsmodell, en funksjon nettrollespillene i dag er i ferd med å overta. Til dette er å si at 1800-tallets forfattere nok var bedre også til å lage subtile sosial simuleringsmodeller enn vår tids dataprogrammere. «Krig og Fred» er nok mer kompleks i sin menneskelige innsikt enn «World of Warcraft», Anna Karenina kan vanskelig simuleres, gjenskapes eller overgås av en kollektivfortelling fra de tusen gutterom. For Warcraft kan ikke ta over for Wordcraft.

Ingenting galt sagt om nettspill på data. De er bare langt bedre egnet til å overta for Ludo, Monopol og Diplomacy enn for Jonathan Frantzen, Rohinton Mistry eller Phillip Roth.

Küchlich argumenterer for at sosiale nettspill, med sine tilfeldigheter, flaks og ulykker likner mer på det virkelige liv enn store romaner. Mulig det, men da er de vel i tilfelle bedre egnet til å ta over for livet selv, enn som erstatning for romaner? Det finnes dem som prøver det ut, og murer seg inne på rommet med «World of Warcraft». Selv om det kanskje likner mer på livet, likner ikke slikt et liv.

Et Jane Austen-action spill der oppgaven var å plaffe ned flest mulig av fienden og slik vinne godset, ville selvsagt hatt en egen underholdningsverdi. Men dataspill gjør deg om og om igjen til hovedperson i ditt eget drama, uten å gi deg styringen over det samme dramaet: Oppgaven er å lære seg systemets regler. Skikkelsene i spillene blir grafisk tredimensjonale lenge før de blir psykologisk flerdimensjonale. Det gjelder også i rollespill. Når målet er definert, blir handling og atferd tekniske grep, forholdet til andre mennesker instrumentelt. Det virtuelle liv i permanent første person entall har sine klare begrensninger.

Vi tunge lesere er kanskje heller ikke alltid utpreget sosialt begavet. Men den som som ung nerd rotet seg inn i bøkenes verden, fikk en innsikt i andre menneskers sjelsliv jeg har til gode å se et dataspill levere. Dataspill har sine kvaliteter. De er bare slett ikke litterære.