Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Dårlig håndverk

Unnskyld, men kjenner ikke Stoltenberg og Støre til Stortingets forretningsorden?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Stortingets forretningsorden står det at en tredjedel av medlemmene i den utvidete utenrikskomiteen, les opposisjonen, kan kreve et møte. Og der står at seks av komiteens medlemmer, les opposisjonen, kan kreve at en sak tas opp i stortingssalen.Dette er jo ikke første gang. Sist var det Libanon. Det kan se ut til at verken Jens, Jonas eller Kristin har tenkt igjennom dette siden regjeringen nå har latt seg trekke inn i komiteen i stedet for selv å ta initiativet. Og nå må de møte i stortingssalen der både statsministeren, utenriksministeren og finansministeren vil måtte lire av seg halvsannheter mens de blir filleristet av opposisjonen i en sak som ikke trengte å ha blitt mer enn en krusning.

ALLE DE begrunnelsene som statsministeren og hans statsråder bruker for vedtaket om ikke å sende spesialstyrker til Afghanistan nå, er hver for seg sanne og reelle. Men den grunnen som veier tyngst, eier opposisjonen alene, nemlig at SV måtte få en utsettelse. Partiet orket ikke en kamel til, selv ikke en som var fint gredd og kunne svelges medhårs. Det innså Stoltenberg og Støre altfor seint, for de var helt til det siste innstilt på å sende styrker.Men det er naturligvis tøv når Erna Solberg sier at hun aldri har sett et verre kaos, eller når Siv Jensen pumper seg opp for å understreke hvor sjokkert hun er. Og det er tøv at Norge får mye trøbbel i NATO på grunn av dette vedtaket som er en utsettelse ut fra politisk nødvendighet og ikke et SV-veto. Slike vedtak kjenner NATO godt fra mange og større land enn Norge.

DENNE SAKEN har likevel en alvorlig side som hittil har fått for lite oppmerksomhet. Det er oppsiktsvekkende når Solberg og Jensen, med Sponheim og Høybråten som klakører, opptrer skandaløst ivrige etter å sende norske soldater i krig. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sa at den alvorligste og tyngste beslutningen han tok som statsminister, var å sende norske soldater inn i kampsoner. Den holdningen står i en skarp og talende kontrast til den hyperaktive mangel på alvor som særlig Jensen og Solberg nå har framviste i alle medier og debatter. De har fått ferten av regjeringsblod, og jager i flokk. Alle som tjenestegjør i uniform med norsk flagg på armen har grunn til å føle sterk uro med tanke på at Solberg og Jensen kan få makt til å gi konkrete marsjordrer til norske styrker. Jensen ville ha norske soldater i Irak, og det samme ville Solbergs forgjenger, Jan Pettersen. Nå sier til og med president George W. Bush at Irak likner krigen i Vietnam.

REGJERINGEN forspilte sjansen til å holde denne saken på et lavt støynivå da henvendelsen kom og ble gitt en langsom behandling med sikte på å gi et positivt svar. Dersom NATO hadde fått et raskt svar med akkurat det samme innholdet som nå isteden ble offentliggjort i vandrehallen i Stortinget, etterfulgt av stor ståhei, ville det kun resultert i en politisk overflatekrusning. På et tidlig tidspunkt ville vedtaket stått sterkt med full handlefrihet for regjeringen. Og SV ville vært bundet til masta i forhold til et framtidig styrkebehov i ISAF-styrken som nå ledes av NATO, og som oppfyller alle krav i Soria Moria-plattformen til folkerett og FN-mandat.NATO har etterlyst innsatser på to fronter, en militær og en sivil. Begge fronter er underbemannet og underfinansiert, men svikten er størst når det gjelder innsatsen for å bygge det sivile samfunn. Krigen i Afghanistan lider under mange av de samme svakheter som amerikanernes okkupasjon i Irak. Det ble ikke utarbeidet noen gjennomtenkte planer for hva som skulle skje etter at den første militære motstanden mot invasjonen var blitt nedkjempet.

FLAGGKOMMANDØR Jacob Børresen ved tenketanken NORISS sa forleden at det ikke finnes noen militær løsning for NATOs styrker i Afghanistan uten at en parallell, sivil innsats trappes dramatisk opp. I noen grad er det militære elementet på plass, slik som tilfellet er med de fem hundre norske soldatene i Masaar e-sharif i Nord-Afghanistan, men den sivile oppfølgingen mangler. Her kunne regjeringen straks ha tilbudt en opptrappet innsats samtidig med utsettelsen av en beslutning om innsats av spesialstyrker.I stedet ble saken er studie i dårlig politisk håndverk.