Dårlig stell med velferden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Dagbladet har den siste uka hatt en rekke reportasjer som dokumenterer at det er dårlig stell med velferdstilbudene til de svakeste i oljelandet Norge. Antall mennesker med behov for psykiatrisk behandling er nær fordoblet etter at Stortinget vedtok å bruke 24 milliarder kroner på en opptrappingsplan over åtte år. Etter fire år er bare 4,6 milliarder bevilget. Den storstilte eldrereformen som et samlet Storting sto bak i 1997, har heller ikke gitt de resultater det var grunn til å forvente.
  • Fortsatt venter mange eldre på sykehjemsplass eller en egnet omsorgsbolig. Og når det gjelder de svakeste av de svake, aldersdemente-pasientene, melder 19 fylkesleger om at disse er blitt utsatt for en rekke lovbrudd. Mange får ikke riktig diagnose, bemanningen er for lav og til dels ukvalifisert. De pårørende til alle de nevnte grupper fortviler. Foreldre opplever at barn begår selvmord mens de venter på behandling. Voksne pårørende tar sine gamle syke foreldre ut av institusjonene for at de skal få litt omsorg, selv om det krever privat omsorg i 24 timer i døgnet.
  • Disse tilstandene kan sikkert forklares. Kommunene som står for gjennomføringen av eldrereformen har hatt økonomiske problemer og har manglet fagfolk både til å bygge og til å stelle. Psykiatrireformen var ment som en opptrapping. De lovede midler skulle tilføres i en takt som gjorde det mulig å omorganisere og forbedre psykiatribehandlingen.
  • Men situasjonen kan ikke forsvares. Det er uverdig at de aller svakeste samfunnsborgerne, de uten pressgrupper og interesseorganisasjoner, skal gå til grunne mens politikerne finregner på sine budsjetter. Uansett hvordan opptrappingsplaner og forbedringer er tenkt gjennomført, står et stort antall mennesker med behov for og krav på en behandling de ikke får. Politikerne snakker i store ord om sine planer og løfter, men smyger seg behendig unna når resultatene uteblir. Da er det de selv som bryter kontrakten mellom de folkevalgte og velgerne. Da legger politikerne selv, og ingen andre, grunnlaget for politikerforakt.