«Dårlige tider, ikke sant?»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ender har rike tradisjoner i folkelig mytologi, som alt fra illevarslende budbringere til selve skapelsens opphav. I eventyrene blir mennesker tryllet om til ender – og omvendt. Med «Den stygge andungen» ga H.C. Andersen anda nok en dimensjon, som taper og seirer i samme skikkelse. Men alle disse tradisjonene til tross: Verdens mest kjente and heter Donald Duck og bor i Andeby, den kanskje best kjente av alle tegneserieverdener.

For 75 år siden i disse dager dukket den kvakkende kolerikeren opp for første gang, i tegnefilmen «Den kloke lille høna». Siden har den erobret verden, både i filmer og serier. Millioner av barn og voksne har et forhold til denne lett gjenkjennelige figuren. Ikke minst i Norge har Donald hatt en usedvanlig sterk appell, særlig som seriefigur. Siden det første nummeret av bladet Donald Duck & Co. kom ut for litt over 60 år siden, er fortellingene om livet i Andeby spredt til den ene generasjonen etter den andre, i stadig nye formater; ukentlige blader, spesialhefter, pocketbøker, samleserier, eksklusive innbundne bokverk og DVD-serier. Nostalgi? Selvsagt, men det er noe eviggyldig med Donald. Hans psykologi er et speil av vår egen, hans univers er forbløffende likt det vi alle ferdes i til daglig.

På 1950-tallet ble Walt Disney betraktet som en trollmannen. Først hver måned, deretter hver fjortende dag og omsider ukentlig brakte han eventyret inn i hverdagen. Helt til et stykke utpå 1970-tallet visste vi ikke at den kreative dynamoen bak Donald-historiene ikke var Disney, men tegneren og fortelleren Carl Barks. Barks skapte Andeby – ut fra sin rike erfaring i det amerikanske arbeidslivet og sin særegne, kunstneriske begavelse.

Barks føyde den ene skikkelsen etter den andre til Andebys typegalleri. Alle hadde sine egenskaper som ga mulighet til å variere det litterære innholdet i fortellingene: Onkel Skrue, Dolly, Ole, Dole & Doffen, Fetter Anton, Bestemor Duck, Guffen, Petter Smart – dette er grunnstammen i det fjærkledde minisamfunnet. Vi fant med andre ord den rike oppkomlingen, den attråverdige kjæresten, de umulige ungene, den griseheldige rivalen, bondekona, den late gårdsgutten, den geniale oppfinneren. Pluss B-gjengen som et truende element. Hva mer trengtes for å lage fortellinger nær sagt enhver vil kjenne igjen fra sitt eget liv i etterkrigstidas vestlige velferdssamfunn?

Carl Barks delte sine historier i to hovedtyper. På den ene siden noveller, på den andre romaner. Novellene er de ti siders historiene som på hele 1950-tallet var hovedstammen i Donald Duck & Co, romanene de lange fortellingene som enten fylte et helt enkelthefte eller ble brukt som fortsettelsesfortellinger. De to sjangrene speiler to forskjellige sider av Donald-figuren. Enkelt sagt kunne man kalle dem den hverdagslige og den eventyrlige – sider som dels står i kontrast til hverandre, dels har felles trekk.

Dagliglivet først. Donald bor i et hus i Andeby, sammen med sine tre nevøer. Han lever et småborgerlig liv. Han er i utgangspunktet arbeidssky, men har lett for å la seg tenne. Straks han får eller skaper seg en jobb, velter ambisjonene opp i ham. I fantasien blir han den beste i sitt slag, enten han er postbud, flyttemann, reparatør, nattevakt, skuespiller, hønsefarmer, dørselger, racerbilsjåfør, hotelldirektør, musiker – ingen jobb er i utgangspunktet for liten for Donald. Straks han er i gang, drømmer han om å perfeksjonere seg. Fra å være en evig taper vil han bli den store seierherren; berømt og beundret.

Men så inntrer hybris, overmot. Donald strekker sine egne ambisjoner utover det han har av evner. Oppgaven blir for stor, prosjektet ender i katastrofe. Verden går under. Flere ganger slutter fortellingene med at nevøene får et kort fra Donald i fremmedlegionen eller som grensevakt i «Langtvekkistan». I en historie har han gjemt seg i en tønne og snakker med sin psykolog gjennom et hull i treverket.

Dette høres ille ut. Man ville tro Donald egentlig er deprimerende lesning. Men nei. Som den danske forfatteren Dan Turèll har påpekt, gjenoppstår Donald allerede i neste nummer. Han reiser seg fra asken som en fugl Fønix og flakser videre med den ukueligheten som kjennetegner den som overvinner seg selv, legger sine nederlag bak seg og starter på ny frisk. Om Donalds psyke er preget av overmot, har han til gjengjeld store doser av det pågangsmotet som skal til for å holde seg flytende.

Her er vi framme ved «romanfiguren» Donald. Carl Barks var en ivrig leser av bladet National Geographic, som trykte fantastiske bilder av fjerne landskaper på en klode som ennå ikke var fullstendig kartlagt. Dette var før hvem som helst kunne reise på pakketur til sørlige strøk – og i hvert fall ikke til eventyrlige steder i fremmede verdensdeler. Men Donald kunne. Barks sendte Donald og guttene på oppdrag – ofte fra onkel Skrue – til isøder og jungler, forbudte daler og halsbrekkende fjellandskap. Her kommer Donalds mot til sin rett, i møte med det fremmede er han riktignok redd, men også nysgjerrig. Hans overlevelsesvilje er formidabel, enten han er fanget av innfødte, truet av fryktelige dyr eller etterlatt i en livbåt på åpne havet. Den kanskje beste av alle disse fortellingene er Nr. 9 1954, «Donald Duck og gullhjelmen». Aldri har Donald hatt større vyer. Han vil bli kongen av Nord-Amerika, «Kong Donald, vikingsønnen!» – inntil guttene drar ham ned på jorda igjen.

Carl Barks hadde en kombinasjon av Mark Twains humor, Jules Vernes fantasi og Charles Dickens sosiale bevissthet. Han sugde også til seg inntrykk fra samtidas USA og parodierte tendenser i samtida. En favoritt ble trykt i Nr. 4, 1955. Donald ser på TV, der den store hit’en er et spørreprogram hvor man kan vinne svimlende tusen 1950-talls kroner. Spørsmålene er latterlig enkle, men for å komme med, må man gjør «noe så enestående at man kommer i avisa for det». Man må være «berømt».

Donald setter i gang. Han tilkaller pressen og forsøker å svømme seks kilometer mens han balanserer en appelsin på toppen av en spagettistang som han holder i nebbet. Spagettien blir våt, mykner og appelsinen treffer Donald i hodet. Men så kommer en diger hval. Den sluker Donald. Ikke lenge etter dukker den opp på stranda og hoster opp Donald, som kommer ut og blir førstesideoppslag: «And blir slukt av hval – og spaserer ut fire timer seinere». Triumferende viser Donald fram avisa for TV-sjefen. Han leser og svarer: «Men det er jo ikke noe nytt. En herre ved navn Jonas gjorde det samme for tusen år siden.»

Donald forsøker deretter å lage verdens lengste spagetti (to mil lang). Han får beskjed om at han kan være med i spørreprogrammet hvis han spiser det hele i en jafs. Donalds nevøer går til Petter Smart. Han har funnet opp et apparat som kan få dyr til å snakke. Guttene gir Donald en hund, som kan si: «Dårlige tider, ikke sant?». Igjen prøver Donald seg i TV, men guttene slår ham. De har en katt som kan synge. Dermed blir de med i programmet, mens Donald sitter hjemme og ser på. Spørsmålet kommer: «Hva er det for et dyr som sier mjau og fanger mus?» Guttene nøler. Donald svetter i desperasjon, griper TV-en med begge hender og roper inn i skjermen: «Katten!! Katten!!» Guttene svarer: «Uglen». Programlederen: «Galt. Der tapte dere 1000 kroner!»

I siste rute er Donald på vei til pantelåneren med TV-apparatet, sammen med den snakkende hunden, som sier: «Dårlige tider, ikke sant!» Donald svarer: «Så sant, så sant, bisken!»