Darwins lønn

Fører sentralisert lønnspolitikk til at flere støtes ut av arbeidsmarkedet?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HAR SOLIDARISK lønnspolitikk og Darwins utviklingslære noe til felles? Åpenbart, hvis jeg forstå Torbjørn Hægeland i Statistisk sentralbyrå rett. Han har gjennomgått den norske sentraliserte lønnsdannelsen og dens virkninger i siste utgaven av NHO-tidsskriftet Horisont. Hægeland konstaterer at Norge i likhet med de andre skandinaviske landene har høyt lønnsnivå, relativt små lønnsforskjeller, høy grad av sysselsetting og relativt lav ledighet. Alt dette tyder på at politikken har vært vellykket. Og det smaker av solidaritet.

MEN SÅ redegjør Hægeland for modellens brutale utstøtingsmekanismer: Den sentraliserte lønnsdannelsen fører til at de minst lønnsomme bedriftene går dukken. De som ikke tåler lønnsøkningen som blir fastlagt sentralt, legger ned eller flagger ut. Dersom disse bedriftene hadde fått bestemme lønningene lokalt, eksempelvis ved å gi lavere tillegg, fryse lønningene eller redusere lønna, kunne bedriften holdt det gående lenger. Men det har ikke den solidariske lønnspolitikken tillatt. Bare de levedyktige bedriftene har overlevd. Og de som har gått dukken har frigjort arbeidskraft for de levedyktige som er blitt enda mer lønnsomme og skapt nye virksomheter og nye arbeidsplasser.

HÆGELAND viser til tre andre forskere, Erling Barth, Kalle Moene og Michael Wallerstein, som mener denne utstøtingsmekanismen skal ha vært en av hovedideene bak etterkrigstidas lønnspolitikk. Den solidariske lønnspolitikken fører til raskere omstillingstakt enn hvis lønningene blir fastlagt lokalt. Arbeidstakere med lav lønn og lav kompetanse trer ut av arbeidslivet. Men i motsetning til i Darwins jungel, går de ikke helt til grunne. De får i beste fall nye jobber i bedre bedrifter. Mange blir arbeidsledige en stund. Mange blir uføretrygdet permanent. Mange blir førtidspensjonert. Og mange blir omfattet av arbeidsmarkedstiltak som skal kvalifisere dem for nye jobber.

SIDEN begynnelsen av 90-tallet har antall uføre økt med over 30 prosent og er nå over 300 000. Blant disse er eldre og lavtlønte overrepresentert. Det kan se ut som om de er prisen for den «vellykkete» nordiske modellen. Trygdeordningene blir et sikkerhetsnett for et samfunn som kan ha høyt lønnsnivå, små forskjeller, høy produktivitet og høy omstillingstakt på en gang. Trygdeordningene er putene som de utstøtte lander på. Det er så lett å forestille seg at solidaritet er en form for altruisme, en sosialdemokratisk godhet for dem som er så uheldige å falle utenfor. Det blir vanskeligere å forholde seg til ordet hvis forskerne har rett i at dette er en ønsket politikk.

SKJØNT alternativet kan være flere på lav lønn, større forskjeller, lavere produktivitet, lavere omstillingstakt og mindre sjenerøse trygder. Vi vil vel ikke det heller.