Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Datalagring og personvern

Norge er dårligst i klassen på personvern

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politikk handler om å forme samfunnet og fremtiden slik vi vil ha den. For en liberaler er dette kampen om å sikre hvert enkelt menneske grunnleggende menneskerettigheter, demokrati og et verdig liv. Det evige dilemma er hvilke hensyn som skal tas på veien mot er bedre samfunn, og hvordan resultatet av alle gode intensjoner kan ende med katastrofe.

Dette har skjedd med personvernet i Norge i kampen mot frykt og for registrering.

I det siste har debatten om personvernet begynt å røre på seg. Kjernen i debatten har vært hvilket nivå personvernet har blitt degradert til. 10. januar kom The Privacy and Human Rights Report som viser hvor dårlige Norge er til å ta hensyn til personvernet. Folk aksepterer fort argumenter som går på bekostning av personvernet. Frykten for terror har fått lov til å feste seg og folk synes ikke det er så farlig så lenge man oppfører seg pent.

Bare tenk på hvor ofte du gir bort personnummeret ditt, lar deg registrer ved bruk av visa - kortet eller går forbi et overvåkningskamera. Er det noen som er klar over hvor mange registre de står i og hvorfor?

Den norske befolkningen fremstår helt apatiske når det kommer til personvern og Norge har utviklet seg til et overvåkningssamfunn.

Datalagringsdirektivet er den neste loven som fører til et enormt inngripen i privatlivet og retten til selv å bestemme over informasjonen om seg selv. Her kommer lovgivningen fra et system vi ikke råder over, og dette har gitt debatten om personverns en ny sjanse i Norge. Når politikerne i Norge ikke selv trenger å ta avveiningene fremstår det så mye lettere å tale personvernets sak.

Norge har sagt nei til debatten i EU og ja til regelverket som bli vedtatt der. Debatten om datalagringsdirektivet gikk i resten av Europa i 2005-06. Den var preket av hvilke konsekvenser et slikt direktiv ville få for personvernet på den ene siden og behovet for informasjon i kampen mot terror på den andre siden.

Personvernsmyndighetene innenfor EU stilt seg kritiske til direktivet og saksordførende i parlamentet gikk av i protest mot hvordan direktivet overkjørt personvernet. Enden på visa ble at de konservative og sosialistiske kreftene kjørte gjennom et horribelt lovverk vi ikke kan endre på her i Norge.

DATALGRING: Den norske befolkningen fremstår helt apatiske når det kommer til personvern og Norge har utviklet seg til et overvåkningssamfunn, skriver Anne Solsvik, leder i Unge Venstre. Foto: SCANPIX
DATALGRING: Den norske befolkningen fremstår helt apatiske når det kommer til personvern og Norge har utviklet seg til et overvåkningssamfunn, skriver Anne Solsvik, leder i Unge Venstre. Foto: SCANPIX Vis mer

Det er på høy tid at personvernet blir gitt tilbake til den enkelte borger. Dette er politikernes ansvar og må være et krav i en liberal rettsstat. Tro meg i at jeg er imot datalagringsdirektivet, men skal folk våkne først når det er de store grepene fra EU som blir tatt? Det er på tide at norske politikere tar en selvransakelse. 

I kampen mot terrorisme, mot kriminalitet, for helseregistre og mulighetene som ny teknologi gir har personvernet vært gjennom en trist periode. Det blir for enkelt for politikerne kun å peke på datalagringsdirektivet som den store stygge ulven. Deres egne vedtak var i forrige uke oppsummert i The Privacy and Human Rights Report og det var ikke vakker lesning.

Når man har vært villig til å ofre personvernet i sak etter sak må man være klar over hvilke konsekvenser det til slutt vil få for den enkelte borgers personvern.

Utvidelse av avlyttingsmetodene for politiet er en del av personvernets dårlige historie. Vi kan i dag se hvilke konsekvenser dette har fått for uskyldige skjebner som tilfeldigvis var på feil sted til feil tid. Prinsippet om at man er uskyldig til det motsatt er bevist er ikke lenger en sikkerhet i Norge.

Telefonavlytting av en mistenkt kan fort føre til at uskyldige blir overvåket uten at de noen gang får vite det. Familien til en kriminell vil kunne bli rammet av overvåkning uten å ønske noe annet en kontakt med et familiemedlem.

Å ikke sette spørsmålstegn ved at vilt fremmede mennesker skal kunne sitte å overhøre personlige samtaler er et sykdomstegn på samfunnet.

Et annet eksempel er innføring av en omfattende registrering av alle som tar abort fra 2008 av. Argumenter om at dette gikk på bekostning av personvernet ble avfeid, og inntrykket man sitter igjen med er at de ansvarlige politikerne igjen trekker på skuldrene.

Resultatet av regjeringens jag etter å registrere personlige opplysninger kan her føre til at jenter føler de gjør noe galt på tross av at de bruker sin rett. I en situasjon som kan oppleves veldig tung fra før blir de utsatt for en belastning av en urettmessig skyldfølelse.

Kampen for personvernet er ikke noe man kan velge en gang iblant. Det er en kamp man må ta hver dag, på alle nivå og i alle saker. Det er en kamp man må kjempe selv når stormen står som verst. Irlands sak mot datalagringsdirektivet kan bli Norges reddende engel i den saken. Det betyr ikke at politikerne kan ta en pause i hensyn til personvernet av den grunn.

Det er politikernes ansvar at vi alle kan leve et sporløst liv og bevare borgernes rett til et privatliv. Spørsmålet er hvor høyt er politikerne villige til å sette personvernet i fremtiden. Jeg er redd for at dette er et område hvor Norge ikke har vilje til å bli nr. 1.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media