Datamysteriet

Hvorfor får elever med PC hjemme dårligere karakterer på skolen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tilgang til datamaskin er bra. Det er visst alle enige om. Det forbereder oss på den nye tid, det venner oss til den moderne teknologi. Et barn som sitter foran en pc, det er selve framtida. Eller i det minste en kløpper i «FIFA 08» og «Need for Speed», med økt risiko for tidlig musesyke og overvekt.

For hvor bra er tilgang til datamaskiner egentlig for barns læring? En interessant undersøkelse offentliggjort forrige måned av Ofer Malamud fra University of Chicago og Christian Pop-Eleches fra Columbia, kaster litt sand inn i framtidsoptimismen.

Flere tidligere undersø-- kelser av effekten av datamaskiner i hjemmet, har hatt en svakhet i grunnlagsmaterialet. Jo rikere foreldrene er, dess sikrere er det at de har datamaskin hjemme. Det var vanskelig å isolere effekten av datamaskinen fra effekten av foreldres økonomi og utdanning.

Men i Romania fant de to forskerne en nokså ideell situasjon for å sammenlikne. Der delte myndighetene ut subsidier til fattige foreldre slik at barna kunne få data hjemme. Siden det ikke fantes nok subsidier til alle, ble det noen som fikk og noen som ikke fikk, selv om begge gruppene var fattige. Malamud og Pop-Eleches sammenliknet barn som fikk data, og barn som ikke fikk, og kom opp med noen overraskende funn.

Barna med data så riktignok mindre på tv enn før. Dee brukte pc i stedet. Problemet var at de også brukte mindre tid enn før på lekser. Og det ble verre enn som så: Barna med datamaskiner fikk lavere karakterer, og ga uttrykk for lavere ambisjoner om framtidig utdanning enn barna som måtte gå uten.

Mer nøyaktig: Barna brukte pc sju timer i uka. De leste 2,3 timer mindre lekser i uka, Samtidig fikk de også mindre søvn og leste mindre annen litteratur. Karaktergjennomsnittet deres var 0,36 poeng lavere enn hos tilsvarende barn uten data. Effekten av data hjemme på atferd var simpelthen negativ.

Hva var problemet? Forskerne viste at de hjemmene der det ble satt regler for dataatferd lå bedre an enn de hjemmene der barna slapp fritt til. Pedagogiske programmer ble bare brukt der foreldrene insisterte, der de aktivt fulgte opp barna ved å tilbringe tid sammen med dem foran skjermen. Der barna ble overlatt til seg selv ved datamaskinen, ble den en spillmaskin som stjal tid fra lekser.

Det er knapt et sjokk. Barn synes pussig nok det er morsommere å plaffe hverandre ned med maskinpistol enn å bøye sterke verb. Men ny teknologi skaper til tider en overdreven optimisme: At bare det å lære den vil gjøre oss klokere, mer interesserte. Men kalkulatoren økte neppe vår kollektive matematiske forståelse. Og er bedre øye-hånd-koordinasjon virkelig det vi trenger, kan vi like gjerne installere flippermaskiner.

Potensialet i en pc-en ligger ikke i at den brukes, det ligger i hva man gjør med den. Vi lærer av mennesker som stiller krav, ikke av maskiner som morer oss. Det er nok like sant i Norge som blant fattige i Romania.