Datostemplet pensjon

Én ting er at Stortinget ser ut til å endre syn på hvilken struktur som skal gjelde for for norsk finansnæring hver gang det kommer et bud på en norsk bank. Verre er det hvis regjeringen tukler med datostempelet på viktige pensjonsordninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er det striden mellom LO-leder Yngve Hågensen og finansminister Gudmund Restad om den såkalte AFP-ordningen dreier seg om.

Det er også grunnen til at LO-ledelsen fnyser forarget over presseoppslag som antyder at LO har én opptreden overfor den sittende regjering, en annen overfor Jaglands regjering som i forhandlinger med LO ganske visst innførte datostempling for deler av pensjonsordningen.

  • For å få sikret ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) for to nye aldersgrupper, 62- og 63-åringer, ved tariffoppgjøret i 1997, måtte LO gå med på to innrømmelser. Den ene var at denne aldersgruppa - altså 62- og 63-åringer - etter 2007 skal skattlegges som vanlige arbeidstakere. Fram til den tid skal de betale pensjonistskatt, som betyr mindre skatt. LO måtte også godta at regjeringen fra samme år vurderer endringer for opptjeningen av pensjonspoeng for denne aldersgruppa i 2007. Kort fortalt satte regjeringen Jagland, med LOs velsignelse, et «Best før 2007»-stempel på ordningen for de sist tilkomne aldersgrupper.
  • I Nasjonalbudsjettet for neste år ønsker regjeringen både å endre innholdet i denne avtalen og å endre datostemplingen. Regjeringen går inn for at alle AFP-pensjonister - også aldersgruppene fra 64- 67 år - skal få redusert sin skatt fra 2007. Og den vil allerede fra 2002 gradvis avvikle (fase ut) den rett dagens AFP-pensjonister har til å opptjene poeng fram til de fyller 67 år. Da overtar som kjent den vanlige alderspensjonen, som enten bygger på det man har opptjent i Folketrygden eller det man eventuelt er lovet gjennom sin offentlige eller private tjenestepensjon.
  • Derfor blåser Yngve Hågensen i barten. Dersom regjeringen setter en strek over det han har satt sitt navn under, setter han - på sin side - en strek over det inntektspolitiske samarbeidet. Det vil si bråk og høye lønnskrav. Sist han opphevet det inntektspolitiske samarbeidet var i 1998, et år verken statsminister Kjell Magne Bondevik eller finansminister Gudmund Restad vil gjenoppleve.
  • Men Aftenposten har likevel et poeng når den onsdag i denne uka skriver at «Hågensen refser Restad for resirkulert Jagland-forslag». Selv om det er viktige forskjeller på det Jagland foreslo og det Restad nå prøver seg på, har de samme mål. Fleksible førtidspensjoner kan ikke være så gode at de lokker friske eldre til å gå av før tida. Det vil tappe samfunnet for viktig arbeidskraft og velte større pensjonsbyrder over den minkende andel yrkesaktive. Det er selvsagt grunnen til at Ap-regjeringen ønsket tidsbegrensninger på avtalen. Men også Jagland ville fått høre det hvis han skrev om avtalen etter at den var undertegnet. Så ryddig må vi formode at LO-lederen er.
  • Men inntrykket av at landets største arbeidstakerorganisasjon er mer triggerhappy overfor Bondevik enn overfor Jagland, har LO-ledelsen selv bidratt til. Fjorårets generalstreik mot et forslag om å fjerne Gro-dagen, som stortingsflertallet alt hadde avvist, luktet mer av politikk enn av kamp for opparbeidede rettigheter. Et tilsvarende forslag fra Gros tidligere regjering om å trekke inn en bevegelig helligdag, ble riktignok også imøtegått fra LOs side, men den gang i dannede, skriftlige former.
  • Dessuten: også Jagland må, når han igjen kommer til makta, foreslå upopulære innstramninger for morgendagens pensjonister for å dempe AFP-ordningens stigende suksess. Riktignok har Norge bortimot den høyeste yrkesdeltakelsen «i verden» blant arbeidstakere opp til 65 år. Det er det høye og stigende tallet på uførepensjonister som forklarer at den såkalte reelle avgangsalder - altså gjennomsnittsalderen for når yrkesaktive trekker seg tilbake - er så lav som 59 år.

Men eldrebølgen vil gjøre lukrative førtidspensjoner til en hodepine for enhver regjering.