Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- DDRs fengsler har merket meg for livet

Norsk-tyske Michael Bundt mistet trua på at godhet finnes.

VELKOMMEN TIL VESTEN: Østtyske grensevakter kikker over til vest-Tyskland etter at demonstranter fikk åpnet en del av muren ved Brandenburger Tor i november 1989. Tre dager etter Berlinmurens fall kom Michael Bundt til Norge.  Foto: AP
VELKOMMEN TIL VESTEN: Østtyske grensevakter kikker over til vest-Tyskland etter at demonstranter fikk åpnet en del av muren ved Brandenburger Tor i november 1989. Tre dager etter Berlinmurens fall kom Michael Bundt til Norge. Foto: AP Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| Fluktforsøk over Berlinmuren, tortur og sammenbrudd — tobarnsfaren fra Nesodden opplevde DDR-diktaturet på kroppen.

— Diagnosen min er en DDR-variant av posttraumatisk stress, sier Michael Bundt (44).

Følelsene ligger tykt utenpå den kraftige arbeidskaren, etter sammenbruddet sist vinter. Han stirrer ut i lufta, med sørgmodige øyne. Han er fortsatt 50 prosent sykemeldt.

— I 20 år kjempa jeg for å holde de fæle opplevelsene på avstand, men de tok meg til slutt. Jeg gikk rett i bakken. Jeg klarte ikke å jobbe, fikk ikke sove. Hjernen forsvarte seg mot marerittene ved å holde meg våken. Jeg lå i senga, fem centimeter over madrassen, i en konstant forsvarsposisjon, forteller han.

Det gikk måneder før Michael fant den hjelpen han trengte.

— Du lurer ikke meg!
— Endelig møtte jeg en dame i Berlin, Petra Morawe, som hjelper ofrene for diktaturet i DDR. Hun sa «du har lurt mennesker i 20 år, Michael, men du lurer ikke meg!». Den dagen begynte jeg å sette sammen livet mitt på nytt.

Fra sitt idylliske rekkehus på Nesodden tenker Michael Bundt tilbake på barndomshjemmet i Øst-Berlin: En bygård som lå ti meter fra muren.

— Vi trengte ikke lys på kjøkkenet, for mastene ved muren lyste opp rommet.

Trass og sinne
Som liten gutt mistet Michael fotballen sin nedover trappene til en nedlagt T-banestasjon. Uten å tenke seg om løp han etter ballen, og dundra rett inn i to grensesoldater. De pekte på ham med hvert sitt kalashnikov-gevær.

— Min oppvekst var full av sånne episoder. Jeg fikk budskapet inn med teskje hver eneste dag: Du kan ikke gjøre det du vil, si det du vil eller reise dit du vil. Landet du lever i er et fengsel.

— Fra 14-15 års alder og framover vokste det fram en trass og et sinne i meg, mot løgnene fra DDR-regimet.

Stemmen hans dirrer.

— Mamma fikk avslag på søknaden om å få delta i sin mors begravelse i vest. Hun fikk ikke noen begrunnelse engang!

Ny vending
I 1987 tok Michael Bundts liv en interessant vending.

— På stampuben min møtte jeg en norsk jente og forelska meg hodestups. Det var Kate, min eks-kone. Vi har to flotte barn sammen. Kate studerte i Øst-Tyskland. En dag tok jeg henne med til stedet der jeg vokste opp. Da hun så hvor nært muren det lå, brast hun i gråt.

FORFØLGES AV MARERITTET: Norsk-tyske Michael Bundt (44) forteller for første gang om torturen han ble utsatt for i DDR-regimets fengsler.
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
FORFØLGES AV MARERITTET: Norsk-tyske Michael Bundt (44) forteller for første gang om torturen han ble utsatt for i DDR-regimets fengsler. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Vis mer

Ville gifte seg
I disse årene opplevde den langhåra og opposisjonelle Michael stadig å bli innbrakt av politiet, uten å ha gjort noe.

Jo, en ting innrømmer han å ha gjort:
I 1988 søkte 23-åringen om å få gifte seg med Kate Hansen fra Kongsvinger. Regimet tolket det som et forsøk på å forlate DDR.

Angitt av venn
— Etter avslaget på giftemålet bestemte jeg meg for å flykte. I januar 1989 forsøkte jeg, sammen med broren min Frank og et par kompiser, å klatre over muren. En nær venn hadde angitt oss, dessverre, så grensevaktene visste at vi kom.

— Jeg satt over skrevs på toppen av muren da jeg ble oppdaget!

Etter arrestasjonen ble Michael kjørt til Stasi-komplekset i Keibelstrasse.

Michael Bundts stemme tykner til.

Merket for livet
—De tingene jeg opplevde i DDRs fengsler, har merket meg for livet. Cella var grusom. Jeg var totalt isolert. Lyset hadde et sykt grønnskjær og stod alltid på. Der var ingen vinduer, en madrass bare, jeg mistet tidsfølelsen, og...

Tårene presser på.

—Jeg måtte ligge på ryggen om natta med hendene flettet sammen. Hvis jeg beveget kroppen i søvne, slo vaktene opp matluka og skrek at jeg måtte innta riktig hvilestilling. Dette gjentok seg 10-12 ganger hver natt. Torturen virket. Motstandskraften ebbet ut.

I sine tyngste stunder forsøkte han å tenke på sin norske kjæreste, som hadde lovet å kjempe helt til hun fikk ham ut. Men ettersom månedene gikk og forhørene fortsatte, mistet Michael Bundt trua på at godhet kunne finnes.

Endelig til Norge
Tre dager etter Berlinmurens fall i november 1989 kom Michael Bundt til sitt nye hjemland Norge.

—Jeg ble tatt i mot med åpne armer, og følte en veldig takknemmelighet for den innsatsen min ekskone hadde gjort de ni månedene jeg satt i fengsel. Hun og en advokat fikk til slutt overbevist vesttyske myndigheter om å kjøpe meg fri fra DDR for 500000 norske kroner.

—Visste dere at DDR fikk inn over 80 milliarder i statskassa for å selge sånne som meg til vesten? Jaggu bra den galskapen tok slutt!

FRIHET: Med dette spesialpasset i hånda kunne Michael Bundt reise ut av Øst-Berlin i august 1989. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
FRIHET: Med dette spesialpasset i hånda kunne Michael Bundt reise ut av Øst-Berlin i august 1989. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media