De aller upperste

Fagforeningen som løp fra de andre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag feirer hovedsammenslutningen med de mest utdannede i norsk arbeidsliv, Akademikerne, sin 10-årsdag. Det gjøres i form av en jubileumskonferanse som arrangeres i Oslo Konserthus med blant andre arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen og sentralbanksjef Svein Gjedrem på lista over foredragsholdere.

Så fort som åra går, er det nesten så vi glemmer dramatikken rundt tilblivelsen. Men organisasjonens første generalsekretær Sverre Strand, som i anledning dagen har laget et notat om historien, og avisenes tekstdatabaser gir oss solid innblikk i ellevilt spetakkel. Det var legene som først følte ubehaget ved å være sammen med lærere og sykepleiere så sterkt at de brøt ut av den gamle Akademikernes Fellesorganisasjon. AF hadde est utover sin naturlige bredde, i hvert fall utover sitt navn. Hovedsammenslutningen hadde mange medlemmer, men rommet svært mange og svært ulike forbund. Det var uro og misnøye internt. Og resultatene organisasjonen oppnådde i forhandlinger med staten og kommunene var så dårlige at de i en kommentar her i avisa ble kalt «Tapernes forbund». Foran hvert oppgjør gikk AF høyt på banen. Ofte endte det i streik og nesten like ofte ble resultatet magrere enn det de ville oppnådd uten streik. Slik sett kom de relativt dårligere ut etter oppgjøret enn de hadde vært før. Dette hadde selvsagt å gjøre med LOs dominans på arbeidstakersiden. Dette var i Yngve Hågensens glansdager. Han befalte og bestemte, hyttet og truet. Profilen på kravene var alltid slik at oppgjøret skulle gi mest til dem med «lavere og midlere» inntekter. I Folkets Hus fnøs man av akademikere av alle slag.

Og i Akademikernes Fellesorganisasjon økte frustrasjonen og etterslepet.

-Begreper som «sosial profil» og «likelønn for kvinner» var mye viktigere for forhandlingsresultatene enn noe annet, skriver Strand i notatet.

-De som våget å ymte at andre hensyn også var viktige, ble uglesett som politisk ukorrekte.

Dannelsen av Akademikerne (som altså brøt ut av Akademikernes Fellesorganisasjon) var en protest mot denne linja. De med lengst utdanning så seg ikke lenger tjent med å være organisert sammen med de store, tunge profesjonsutdanningene. Representanter for leger, siviløkonomer, arkitekter, tannleger og sivilingeniører holdt hemmelige møter og bygget i det stille opp et skall av en organisasjon som ble offentliggjort 20. oktober 1997. Det kom fullstendig overraskende på ledelsen i AF. Dagens Næringsliv skrev i detalj om hemmelighetskremmeriet under tittelen «Cand. Spetachel» med syrlig referanse til de gamle latinske betegnelsene på høy og halvhøy akademisk utdannelse.

Nykommeren ble uglesett av de andre arbeidstakerorganisasjonene. Akademikernes forhandlingsstyrke ligger da heller ikke først og fremst i antall medlemmer, men i medlemmenes nøkkelkompetanse. De så seg ikke tjent med å samle seg bak felles paroler og håpløse streiker. De ville ha en organisasjon som satte et klart og entydig fokus på de offentlig ansatte akademikeres lønns- og arbeidsvilkår, «fordi ingen andre gjorde det – og bare det», som Strand skriver.

Klarte de det? I hvert fall ble det en annerledes organisasjon som ikke skammer seg over å kreve betingelser for sine medlemmer som andre ville rødme over å få gjennomslag for.