De avmektige

Maktutredningen handler ikke om Karitas kjoler. Helt sant.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter fem års arbeid, over 50 bøker, 75 rapporter og en stortingsmelding, skulle Maktutredningen få sin dag i Stortinget i går. Her skulle de folkevalgte pløye dypt ned i samfunnets maktstrukturer, utfordre hverandre og forskningen, og gå til kjernen av den helligdom de ydmykt representerer, selveste demokratiet.

Maktutredningens illevarslende hovedkonklusjon tilsa at den fortjente grundig behandling: Folkestyret forvitrer. Rettsliggjøring og markedet truer nasjonalstaten og lokaldemokratiet. Tabloidiseringen i mediene gjør politikken kortsiktig og personfokusert. Til disse viktige spørsmålene hadde Stortinget satt av tre timer, men presidentskapet mente det fikk holde med to. Etter å ha hørt debatten, spørs det om ikke selv det var i meste laget.

Alle partier hadde funnet noe i Maktutredningen som bekreftet deres politiske syn. Det var en påfallende begeistring for utredningens forfallsteori. Skulle vi tro flagellantene på talerstolen, er all avmakt samlet i denne sal - når den ikke er samlet i regjeringen. Og i den grad Stortinget har sin makt i behold, misbrukes den til å overstyre lokaldemokratiet. Det var riktignok en viss uenighet om hvor skumle markedskreftene er og om flertallsregjeringer er mer eller mindre demokratisk enn mindretallsregjeringer, avhengig av om man i øyeblikket er rødgrønn eller blågul. Carl I. Hagen var som vanlig utenfor fargekartet.

Noen dissentere kunne høres. Statsminister Kjell Magne Bondevik mente for eksempel at Norge styres godt og var enig med en professor i statsrett som hevder at Bondevik-regjeringen er like sterk som mange av de mindretallsregjeringer vi har hatt før. Carl I. Hagen brukte anledningen til nok en gang å angripe handlingsregelen - som flytter all makt til et hemmelig rom i Finansdepartementet. Og så kom Inge Lønning og kalte hele komitéinnstillingen «forvirrende og frustrerende» uten noen overordnede synspunkter. Etter hans syn viste den at «lærevilligheten ikke er det mest framtredende trekk i vårt demokrati».

Den eneste som hadde grunn til å være fornøyd med debatten, var statssekretær Kaj-Martin Georgsen, som fikk full støtte til sin kritikk av Dagbladets kjole- og shoppingintervju med Karita Bekkemellem Orheim. Oppe på galleriet satt leder av Maktutredningen, professor Øyvind Østerud, og var trolig noe overrasket over at salen konkluderte med at Karitas kjoler utgjør en av de største truslene mot demokratiet. Men professoren måtte være fornøyd med at flertallet ellers syntes å ha slukt hans teorier rått.

Det er all grunn til å spørre om Maktutredningen har rett i sine pessimistiske konklusjoner. I Danmark konkluderte nylig en tilsvarende utredning langt mer optimistisk, til tross for - eller kanskje på grunn av - at landet har vært medlem av EU i 30 år. Inge Lønning mente det hadde med metodeforskjeller å gjøre; enten kan man sammenlikne utviklingen med andre land, eller med historien. Den norske maktutredningen har helt mot det siste og funnet at det meste var mye bedre før.

Men er for eksempel den økende rettsliggjøring bare et onde? Hvis det betyr at ressurssterke foreldre på Oslo vest stiller med advokat i barnehagen, ja. Men hvis det gir makt til de avmektige og sikrer minoriteter rettigheter i storsamfunnet, nei. At mediene er blitt så mye mektigere, må også tas med en klype salt. Hvis du mener makta ligger i mikrofonen, kan det føles slik for utsatte politikere. Men økt mangfold og flere kanaler har gjort hvert enkelt medium mindre viktig, samtidig som profesjonelle informanter konkurrerer med mediene om å sette dagsorden.

Det er ikke vanskelig å finne utviklingstrekk man kan bekymre seg over. Sist helg avslørte en måling i Dagsavisen at det er flere første- og andregangsvelgere som har fått med seg at det er pizzavalg i år, enn det er som vet at det er stortingsvalg. Når yngre velgere er mer opptatt av Pizza Grandiosa enn hva som serveres på Stortinget, er det kanskje på tide å skifte meny.

Debatten som sto på menyen i går, vil i hvert fall neppe skjerpe appetitten. Heller ikke på en tredje Maktutredning.