De blå stjal språket

Tre konsulenter på scenen, utspilt og manipulert. Den nye økonomien har sitt eget språk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Halloien, blåruss på toppen, synes dere ikke språket dere bruker begynner å bli litt vel - tja, skal vi si - a-u-t-o-m-a-t-i-s-e-r-t?

Universitetene skal ha «økt gjennomstrømming», psykologvenninna mi i rusomsorgen har plutselig fått «kunder», og hun som jobber med døve og blinde blir spurt om hvordan «omsettinga» går der på bruket. For å være personlig: Hendte det at dere drømte om natta under studiene? Ord som drøm, fantasi og utopi er til å spy av, jeg skjønner det, men likevel, en liten drøm?

Transitteatrets oppsetting av Richard Dressers «Maybe it\'s too good to be nice» eller «Under beltestedet», som det heter i Festspillbyen, gir kuldegysninger. Regissør Tore Vagn Lid mener den globale økonomien har skapt et nytt språk. Bedriftsøkonomenes språk. Det er ikke nytt, det er gammelt som grådigheten, bare mer finmasket enn før.

Det starter med et skudd. En konsulent tilpasser seg til døde. Det aktørene trodde var grunnstener i seg selv: ærlighet, solidaritet, innlevelse i hverandres liv, kall det empati, oppheves når de tilpasser seg spillereglene i det internasjonale selskapet de jobber for. Alt presentert i et maktspråk bedriftsøkonomene kjenner bedre enn noen.

-  Det fine med dette stykket er at vi kan le av disse hjelpeløse skapningene og se hvor dumt dette språket er. Men jeg tok meg i at det ikke er noe å le av, sier professor i litteratur ved Universitetet i Bergen (UiB), Jostein Børtnes.

Kravet til økt lønnsomhet og produksjon tetter til rundt oss. Vi utsettes for økonomisk manipulasjon.

-  Den globale økonomien setter den kollektive innbilningskraften ut av spill, vi spør ikke hvordan vi ønsker å leve. Språket er en nyliberalistisk versjon av George Orwells newspeak . Det fremmedgjør oss så vi ikke skjønner hva som foregår, sier Torgeir Skorgen, post.dok ved UiB.

Man skal kanskje ikke tro alt som står i avisa, men nylig kunne vi lese at antallet psykopater blant norske ledere er tre til fire ganger høyere enn blant resten av befolkningen. Psykopater mangler evne til innlevelse. Det er ikke lett å leve seg inn i skjebnene i kjølvannet av glosene lederne våre bruker: «effektivisering», «omstrukturering», «kostnadseffektivitet», «kunnskapsregnskap», og ops, jeg glemte at «midlene» jo også må «kanaliseres». På norsk betyr det ofte at aksjonærene tar fett utbytte og slanker kua. Fordi «det er tvingende nødvendig, ellers». Ja, ellers, hva da?

Gjennom dette automatiserte nyliberalistiske språket bryter plutselig ordet «fantasi» gjennom teflonet. «Fantasi, imagination, er vårt moralske imperativ. Mangler du innlevelse, mangler du empati til å handle,» sa den israelske forfatteren Amos Oz. Fortell meg hva du drømte sist, blåruss.