De ble henrettet

Gjennomgang og beskrivelse av åstedet er den tyngste fasen i enhver drapssak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå vet jeg hvordan det er å se bilder av et menneske som jeg kjente mens hun var i live, etter at hun er blitt skutt ned og henrettet med nakkeskudd. Det er forferdelig. Det er opprørende. Det er lammende.

Anne Orderud Paust forsøkte å flykte fra den eller de som allerede hadde skutt hennes foreldre inne i soverommet mens de sov. Hun flyktet ut i gangen og inn i kjøkkenet mot den nærmeste utgangen, men ble stoppet av flere skudd i ryggen.

Skutt i nakken

Åstedsspesialist Tore Per Bakken fra Kriminalpolitisentralen viste bildene på et lerret for Nes herredsrett.

Anne lå i kjøkkenet og hadde veltet en stol i fallet. Til slutt var hun blitt regelrett henrettet med et kontaktskudd i nakken, avfyrt med det groveste drapsvåpenet, en kaliber 38 Colt-pistol med kort løp. En såkalt Police Special.

Lars Grønnerød kalte dette våpenet for «Lillegutt» mens det var i hans eie. Grønnerød hevder at han solgte våpenet til Per Orderud for fire tusen kroner, pluss en pistol kaliber 22 i bytte.

I retten i går hevdet han på nytt at han overleverte denne spesielle Colt-revolveren på Orderud gård utpå natta 3. april i 1999, etter først å ha plukket våpenet fra hverandre og tørket av alle sine egne fingeravtrykk.

Kvalmende kontrast

Heidi Ysen, som er medforsvarer for Veronica Orderud, kjørte ham så hardt på dette at Grønnerød til slutt utbrøt: «Det er helt sant, det jeg sier. Veronica og Per har fått våpen.» Advokat Ysen repliserte at det trodde ikke hun.

Kontrasten mellom denne utspørringen, som tidvis har artet seg som småkrangling på fornavn mellom de tiltalte og forsvarerne, og åstedsgranskernes bilder fra drapsstedet, er kvalmende stor. De spesielle sidene ved Orderud-saken forsterker kontrasten.

Det er to år siden drapene skjedde, og ingen av de tiltalte møter i retten fra varetekt, slik det er vanlig i drapssaker. Per og Veronica Orderud valgte å oppholde seg på pauserommet mens retten fikk se bildene fra åstedet. Kristin Kirkemo Haukeland og Lars Grønnerød valgte å være til stede i salen. Disse valgene er det ingen grunn til å fortolke i bestemte retninger. Det er gode grunner for begge valg.

Intenst til stede

Etterforskernes gjennomgang og beskrivelse av åstedet, og redegjørelsen for de tekniske bevis, er den aller tyngste fasen i enhver drapssak. Det er da ofrene er mest intenst til stede. Retten og de tiltalte blir ytterst saklig og klinisk, men likevel brutalt og direkte, konfrontert med de drepte slik de så ut i døden. Det uvanlige i denne drapssaken er at tiltalen ikke plasserer noen av de fire tiltalte på åstedet.

Retten har ingen beretning i form av en tilståelse eller benektelse fra en påstått gjerningsperson å vurdere mot kriminalteknikernes funn på åstedet. Orderud-saken åpnet med at alle de fire tiltalte erklærte seg «ikke skyldig». Med unntak av Lars Grønnerøds fortelling i torsdagens rettsmøte om Kristin Kirkemos rasende utbrudd, foreligger det ingen påstand om at noen av disse faktisk har skutt. Retten skal avgjøre om de påståtte forberedelser i form av konkret planlegging og anskaffelse av våpen faktisk har funnet sted, og så har ført fram til det grusomme resultatet som Kriminalpolitisentralens eksperter redegjorde for i går. I går var der ingen mangel på alvor i rettssalen i Frogner grendehus.