De blottstilte privilegier

Stortingets presidentskap må invitere friske og uavhengige øyne til å se på pensjonssaken. Politikerne har mistet politikken av syne, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg tar meg selv ofte i å være for forståelsesfull overfor folk som har gjort feil, selv om de er stortingsrepresentanter. Mye synd kan forstås, forklares og tilgis. Når det gjelder politikere, kjenner jeg en del av dem etter noen år i journalistyrket, faktisk flesteparten av dem som nå figurerer som pensjonsjuksere i offentligheten. Det er uvant å se dem i en slik rolle, for jeg kjenner dem jo som ryddige, ansvarlige og ukorrupte.

Stort sett har de imponert meg ved sin evne til å tenke både prinsipielt og pragmatisk, ved å gripe essensen i kompliserte saker, ved sin evne til å se ting i sammenheng og ved sitt vedvarende engasjement for noe ut over sine egne interesser. Svært mange av dem har hatt andre karrieremuligheter som ville gitt dem en tryggere tilværelse og høyere lønn. Her i Dagbladet har vi ofte støttet politikeres ulike betingelser og ordninger når det har blåst om gullpensjoner, lønnsøkninger etc. Norske rikspolitikere med et lønnsnivå fra 650 000 kroner til en drøy million kroner kan ikke karakteriseres som noe adelskap. Mange i finansfiffen ville ansett årslønninger på dette nivået som frivillig arbeid.

Men nordmenn flest, velgerne, er ikke advokater, kulturkjendiser eller finansmeklere med millioninntekter. De er lønnstakere eller trygdemottakere. De får tilmålte lønninger og ytelser. De blir skattlagt etter fastlagte regler. De blir kontrollert og etterprøvd. Og de får sin straff dersom de har gjort noe ulovlig eller regelstridig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er politikerne tatt med buksene nede, både enkeltvis og som gruppe. Enkeltvis fordi mange har fått pensjonsytelser i strid med et relativt enkelt regelverk og intensjonen bak det. Som gruppe fordi de har sviktet ved ikke å ha systemer som sikrer kontroll med det regelverket som gjelder. Det som forbauser mest er at våre mest erfarne ekspolitikere tilsynelatende har mistet sitt politiske gangsyn på veien over i pensjonisttilværelsen, når de pukker på sine rettigheter og sin gode tro. De forsvarer sine privilegier. De hevder sin rett. Og påpeker manglende rettssikkerhet. Men ser ut til å glemme at de nyter godt av ordninger de selv har bidratt til å nekte andre. Er det rart at folket, via mediene, kaster seg over dem som hyener?

Riksrevisjonens rapport har ikke bare påpekt klare regelbrudd, den har indirekte avslørt et system som ikke tåler dagens lys.

Mens AFP-pensjonister bare kan tjene 15 000 kroner i tillegg før pensjonsytelsene avkortes, kan stortingsrepresentanter tjene 430 000 kroner i tillegg uten at en tilsvarende høy pensjon fratas dem. De som med rette eller urette har gitt ansikt til skandalen har tjent mer enn dette beløpet. At de har vært i god tro er bare delvis en unnskyldning i politisk forstand. At Riksrevisjonen og Stortingets pensjonsstyre tolker reglene ulikt, viser tydelig at det her har vært rom for utillatelig mye skjønn.

Noen hevder at man ikke må blande denne saken inn i det utvalgsarbeid som nå ledes av Sigbjørn Johnsen og som jobber med å tilpasse politikernes pensjonssystem til prinsippene i den nye folketrygden. Jeg mener at pensjonsskandalen bare aktualiserer dette arbeidet. Når politikere fra de fleste partier, og dessuten også LO, har argumentert for og vedtatt innstramninger i et nytt pensjonssystem i forhold til dagens, er det enda viktigere at politikerne lever i tråd med det de lærer.

Hvordan skal så et framtidig pensjonssystem for politikere se ut? Mest mulig likt det system som andre lever etter og som er utbredt i arbeidsmarkedet. At politikere lever et så utsatt og farlig liv i forhold til andre, og derfor fortjener en helt spesiell pensjonsordning, er ikke lenger tilfellet. De fleste stortingspolitikere som kvalifiserer for dagens privilegier, vil gjennom 12 år på Stortinget, eller 6 år som statsråd, ha skaffet seg en kompetanse som vil fungere som et klingende kassaapparat i det moderne arbeidsliv. Deres kontaktnett og innsikt i politiske prosesser gjør dem ettertraktede i mange sammenhenger. Dessuten er mange lønnstakerne like utsatte for omstillinger og nedbemanninger som politikere er ved valg. Plutselig er jobben borte, enten du er funksjonær eller politiker. Ledere, prosjektansatte, selvstendig næringsdrivende og konsulenter har mindre beskyttelse i lovverket enn andre arbeidstakere. Og de er etter hvert ganske mange.

Dette bør Stortingets politikere snart klare å se selv. De bør underkaste seg de samme regler som andre statsansatte og overlate til Statens Pensjonskasse å beregne hva de har rett på av ytelser. Etter 2010 bør de som alle andre kunne ta ut sin opptjente pensjon fra de er 62 år og jobbe så mye de orker ved siden av. Et spennende og karrierefremmende yrke som rikspolitiker i Norge lar seg godt leve uten ubegripelig gode pensjonsordninger.