De brenner i lomma

Carl I. Hagen vil bruke oljefondet til å finansiere velferd og skattelettelser. Statsminister Jens Stoltenberg legger sin ære i å spare for neste generasjon. Hovedskillet i norsk politikk flyttes fra høyre-venstre-aksen til spare-bruk-aksen. Men er oljefondet en fare for den politiske stabilitet og vårt tradisjonelle partimønster? Har vi i det hele tat evnen til å spare?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Allerede i starten av den norske oljeæraen ble det laget planer for gigantiske spareoppbygginger. Den berømte stortingsmelding nummer 25 fra 1974 argumenterte mot å ta for mye av oljepengene inn i den norske økonomien. Det ville ødelegge Norge, det ville undergrave de konkurranseutsatte næringene og gjøre oss altfor oljeavhengige. Vi måtte prøve å unngå å bli Nord-Europas Kuwait. Dette er jo velkjente toner fra dagens debatt. Det er presis slik det argumenteres i Finansdepartementet den dag i dag, og sosialøkonomen Jens Stoltenberg er minst like katolsk som pavene der. Han var jo studiekamerat med de dyktigste av dem. Han tror på den samme tekst og de samme utlegninger av teksten.

Men om den økonomiske ortodoksi sier at det gjelder å legge til side for framtida, både for å ha noe i bakhånd og for å hindre forvitring i næringer som ikke livnærer seg på olje, har folk flest vanskelig for å godta at penger skal ligge på kistebunnen. Det er liksom ikke nordmenns vis. Norge har aldri vært et spareland, som f.eks. Sverige eller Frankrike har vært. Mens franske småsparere i sin tid kunne investere i Norsk Hydro, hadde Norge verken små eller store kapitalister til å utnytte våre naturressurser. Vi hadde brukt pengene enten før de ble tjent, eller tapt dem umiddelbart etterpå. Pengene brenner i nordmenns lommer. Derfor var det utenlandske kapitalister som industrialiserte og moderniserte Norge.

Dette er jo godt beskrevet av mange av våre diktere. Det er slik Hamsuns August i Pollen forholder seg til pengene. Han går og fantaserer om det store varpet, suger på labben og vet at det før eller siden slår til etter mange bomkast. Men når det skjer, gjør han kort prosess med pengene. De investeres i fjas og tant, og lite som kaster noe av seg. Det er de som kommer utenfra som får hjul i gang. Slik har det også vært med mange andre, i skogsdrift og bergverk: Fra tid til annen ble vi velsignet med hell og konjunkturer, men pengene fant fort veien fra sparing til forbruk og sløsing.

Jeg tror ikke vi er alene om dette. Det må være en slik forklaring bak at f.eks. Portugal har vært en av våre fattige fettere i mange hundre år selv om de hjemførte ufattelige mengder gull fra andre siden av havet. Det er først i våre dager, og kanskje med EUs hjelp og investeringer at landet har kjempet seg ut av landbrukssamfunnet og inn i den moderne tid.

Men kanskje er det slik at rikdom egentlig ikke løser noen problemer? Kanskje gir ikke evnen til å spare noen bonus i livets store spill? Kanskje nedsetter store bankkonti evnen til handling, til fantasi og fornyelse? Det er jo i en viss forstand slik i næringslivet. De bedriftene som legger til side store pengesummer på bok, blir så makelige at de ikke greier å følge med når konkurrentene av nød gjør nye framsteg. Det var derfor Kjell Inge Røkke slo under seg Aker.

Dette passer jo også med våre forestillinger om den protestantiske arbeidsetikken. Du skal arbeide i ditt ansikts sved, og håndtere dine utfordringer fra dag til dag, fra femår til femår. Da blir du tvunget til å gjøre det nødvendige. Har du penger på bok, selv om også de er tjent med mye svette, så er det fare for at du henfaller til selvtilfredshet og mangel på initiativ.

Nå står kampen om oljefondet. I stedet for at vi lar oljen ligge på havbunnen til glede for framtidas slekter, tar vi den opp, og pengene av salget skal settes på bok for de samme slekter. Men samtidig er det norske samfunn langt fra perfekt. Vi ser alle at der er skjevheter og lyter å rette på, og da glir øyet lett mot den fete kontoen i Norges Bank. Og den politikeren som sier at pengene er til for å brukes, ikke spares, gjør det store varpet på velgerbørsen. Da er det ikke rart om demningen i Norges Bank snart brister. For det ftr er ikke sydd som kan holde på pengene når de brenner i Ola nordmanns lommer.