Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- De døde på jobb

En tidligere Nordsjødykker forteller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den senere tid har man observert hvor engasjert regjering/storting, samlet pressekorps, forsvaret og den generelle mannen i gata kan være når det oppstår konflikter og stressede situasjoner med - som i dette tilfellet i Afghanistan - dødelig utfall, hvor altså nordmenn har vært involvert.

Undertegnede må/vil ikke misforståes: de fleste av oss oppegående med et snev av empati overfor pårørende, kolleger o.a. synes selvfølgelig at slike traumatiske hendelser med døde nordmenn - uansett yrke eller oppholdssted - er dypt tragisk og føler for å kondolere på et eller annet vis.

Men - for å skjære litt igjennom - hvor var empatien, medfølelsen, sorgen og engasjementet da h.h.v. Thor Eriksen, Rune Opsahl, de fem på ”Byford Dolphin” og alle de andre av totalt 86 Nordsjødykkere avgikk med døden i embeds medfør. Nevnes kan også Trond Karlsen som i dag sitter mer død enn levende i rullestol - med et dessverre svinnende håp om å ”våkne” igjen - oppe på Ringsvassøy i Troms!

Alle var de spesialister, unike på hvert sitt felt (kommer tilbake til dette) og NORSKE familiemenn som antagelig også ble dypt savnet av sine.

De navngitte var personlige venner av meg - og så vidt meg bekjent var det kun ulykken på Byford Dolphin som fikk et minimum av oppmerksomhet i form av et innslag på Dagsrevyen! Grunnen til det var åpenbar: de døde jo ute på feltet hvor allmennheten, media og foresatte rett og slett krevde en form for redegjørelse.

Når det gjelder Thor Eriksen og Rune Opsahl, samt flere (totalt 23 dykkere har nå etter hvert begått selvmord) jeg derimot ikke har arbeidet sammen med - så valgte de altså å ta sitt eget liv!

Og hvorfor valgte de denne utveien?

Og hva er det som gjør at de valgte delegerte som styrer her i landet til de grader velger kynisme, ansvarsfraskrivelse og provoserende bortforklaringer angående oss eksnordsjødykkere?

Pionerdykkerne: I går startet rettssaken. 24 nordsjødykkere krever erstatning fra staten for skadene de har blitt påført. Foran fra venstre: Gary Cronin, James Baker, Rolf Guttorm Engebretsen, Tom Halvorsen, Tom Engh, Bjarne Nordstrand og Peter Wi ngen. Bak fra venstre: Lars Hasle, Tore Henning Larsen, Valerie Fassotte, Johan Oto Johansen, Tord Solberg, Tom Helgesen og Jan Erik Eriksen. Foto: Henning Lillegård, Dagbladet
Pionerdykkerne: I går startet rettssaken. 24 nordsjødykkere krever erstatning fra staten for skadene de har blitt påført. Foran fra venstre: Gary Cronin, James Baker, Rolf Guttorm Engebretsen, Tom Halvorsen, Tom Engh, Bjarne Nordstrand og Peter Wi ngen. Bak fra venstre: Lars Hasle, Tore Henning Larsen, Valerie Fassotte, Johan Oto Johansen, Tord Solberg, Tom Helgesen og Jan Erik Eriksen. Foto: Henning Lillegård, Dagbladet Vis mer

Thor og Rune m/flere døde altså ikke på jobb. Men jeg med flere vet at de ikke tok sitt liv på tross av at de hadde en jobb, men faktisk på grunn av jobben de hadde! Ikke for å tråkke noen på tærne, eller forsøke på noen negativ fremstilling av dagens psykiatriske kriseberedskap - men poenget her er ufravikelig at på 70-, 80- og 90 - tallet var oppfølging, beredskap og kjennskap til psykisk ettervern blant oss Nordsjødykkere 100 % fraværende!

Vi som omgikk ovennevnte hedersmenn, skjønte at gutta slet og at utfallet ville kunne bli tragisk. De var - som de aller fleste norske dykkere - veldig dyktige. De var så erfarne og dedikerte at de ofte ble satt ”på panelet ” for å lede dykkene.

Men altså - angst, nerver, svinnende selvsikkerhet og et indre inferno av tanker omkring: ” dette er et tøft liv - mestrer jeg det - jeg vil, men får det ikke helt til…..” og ingen med faglig tyngde og medfølelse å snakke med - ble etter hvert så tungt og slitsomt å leve med på egenhånd , at de rett og slett ikke fikset det lenger.

Dette vet jeg. Ikke bare basert på egne mentale påkjenninger og erfaringer i etterpåklokskapens navn … - men også utfra div. samtaler oss gutta imellom de gangene vi var nede i kjelleren p.g.a. enten alkohol ved landligge, eller etter endt karriere. Selvfølgelig finnes/fantes det dykkere med et enten fandenivoldsk syn på livet eller en iboende aversjon mot å snakke om egne psykiske plager - seilte under samme flagg selv! Men vi som dykket på 70-, 80- og 90-tallet er nok i dag temmelig samstemte i at vi var tøffe, men dog ofte redde, ofte veldig slitne og ikke minst særdeles lykkelige hver gang døren til kammeret gikk opp etter en lang decomp. - i visshet om at det igjen hadde gått bra og at man nå kunne senke skuldrene og lade opp mentalt og fysisk i hvert fall en viss tid fremover…

For hva hadde vi vært med på de (ofte) foregående 3 ukene:

Man tar med seg noe undertøy, en joggedress eller to, lesestoff og toalettmappa. Entrer så et kammersystem som består av h.h.v. oppholds, sove og et dusj - kammer på til sammen ca. 18 m` fordelt på nevnte 3 kammer. Her skal man altså sove, spise, dusje og tenke i 3 uker.

En liten digresjon: Vi sammenlignet ofte disse 3 ukene med å ”sitte inne”, for eksempel sone for ”fyllekjøring”. Forskjellen var her at vi ”satt på” seksmanns - celler og ” sonet i snitt 5 ganger i året…

Nu i disse dager har myndighetene konkludert med at enhver fange i norske fengsler skal ha enmannscelle … fordi det visstnok gjør noe med psyken til folk å aldri få noe privatliv…

Når man ”er blåst ned” til arbeidsdybden på 140 mtr. f.eks på Statfjord, rigger man seg til og gjør klart for dykking. Man skifter til varmtvannsdrakter og setter seg ned for å vente… denne ventingen var ekstrem. Ofte ble vi sittende i timevis, i egne tanker om hva vi nå skulle begi oss ut på:

Ville klokkeløpet gå greit, vil Re-claim systemet (gassgjenvinningssystem) fungere denne gangen? Dette var ofte utilfredsstillende p.g.a. systemsvikt og feil vekta umbilical slik at kondens, smørevæske m/m rett og slett rant ned (om umbilicalèn var positiv, dvs. fløt opp) i maska slik at man pustet inn en blanding av gass og mye annen ”drit”. Ville gass- og varmtvannforsyning fungere greit nok denne gangen? Ville sikten være overkommelig slik at man fant frem der nede? Ville kommunikasjon med overflaten bli problematisk?

(All kommunikasjon måtte foregå på engelsk - forbudt å snakke norsk - opplevde faktisk at en supervisor skrev ”Near-miss”- rapport på noen som hadde ytret seg på norsk. Vi jobbet på norske båter, for norske selskaper, på norsk sokkel.)

Ville magen spille på lag - slik at man slapp det fornedrende i å måtte returnere til klokka for å gjøre fra seg, mens kompisen nesten satt oppå deg på grunn av plassmangel? Ville man greie dette fysisk som psykisk? Ville man mestre jobben?

Så når man da fikk grønt lys - om man fikk det (det hendte ofte at man fikk beskjed om å dresse ned for heller å gjøre seg klar om noen timer) - var man nede i 8 timer. Ved bra vær var dette prosedyren hver eneste dag. Man jobbet i sjøen i 4 t. og man skal vite at på slike dybder er gassutvekslingen ekstrem og oksygen nivået i kroppen langt under normalen, slik at ethvert gjøremål er særdeles anstrengende - og i tillegg var det først på 90-tallet ”vi fikk lov” til å returnere til klokka midt i økta for å drikke litt vann. Så byttet man - neste dykker skulle ha sine 4 t. i sjøen. Da var det å sitte standby i klokka for å passe på alle manometre, dykkerslanger, temperaturer, trykk, sensorer, oksygen - nivåer mm. Hadde man sovet dårlig og/eller var kjørt etter egne 4 t. på jobb - måtte man allikevel være i helspenn… man var jo ansvarlig for at kollegaen også skulle komme helskinnet ”hjem”.

Det hendte man var på båter med så små kammere at det ble et problem å sove. Når man selv skulle sove og et annet par skulle ned, måtte man stå opp og delta i å få inn deres utstyr. Ble man ikke KJØRT fysisk så var man i hvert fall ”dødssliten” mentalt etter intensive 3 uker.

Og i.o.m. at det til tider hersket lovløse tilstander, med klienter (fra de forsjellige oppdragsgivere) som konsekvent kun tenkte fremdrift og profitt og følgelig lukket øynene, hoppet man i tilegg gladelig fra selskap til selskap på fritiden, slik at restitusjonen mellom øktene ofte var kun få dager. Dette foregikk lenge på 80-tallet, og det eneste som begrenset dette kjøret var kun og alene at man selv skjønte og kjente at dette ble for tøft…

Men ikke f… om det ble hevet noen pekefingrer fra noen om at dette - dette gutter - er IKKE BRA!

Aldri erfarte jeg noen restriksjoner eller hørte om noen som ble frarådet dette vanvittige kjøret…

Jo - faktisk èn gang:

En viss Mr. Ron Tomon - for øvrig en ivrig og dyktig medarbeider på teamet - fra UK(England) deltok en gang (tror det var i slutten av 80-åra) i et forsøksdykk i England på 360 mtr. mellom to metninger i Nordsjøen! Dette ble behørig omtalt i media der borte og følgelig følte vel ”noen” at skoen trykket… han fikk sparken… For øvrig - så vidt meg bekjent - den eneste som måtte gå, p.g.a. dette med overeksponering.

Slikt rovkjør på legemet over tid , har ifølge medisinsk ekspertise vist seg å være svært nedbrytende for alle og enhver!

Så kan man spørre seg: hvorfor - hvorfor - hvorfor, og hvordan …kunne dette pågå uten at noen stoppet opp og innførte begrensninger og levelige forhold i henhold til forsvarlig adferd??

For det første var vi etter eget skjønn profesjonelle. Vi var tøffere og bedre rustet mentalt og fysisk, enn folk flest. De fleste av oss hadde bakgrunn som dykkere i forsvaret. De som ikke ”holdt mål”, fysisk, psykisk, språkkyndig e.t.c. ble degradert(til luftdykkere), sparket eller sluttet selv. Internt jobbet og anstrengte vi oss maksimalt for å vise at vi dugde! Ikke på èn metning men hver gang vi var i vannet. Slik oppsto jaget etter å bli akseptert som den man aller helst ville være: fast på metningsteamet og med tilfredsstillelsen av å være best! Yrkesstoltheten var til å ta og føle på.

Vi holdt ut det meste, koste hva det ville, i en eller annen tåkelagt forvissning om at dette, dette var 100 % safe, og senere i livet ville vi være stolte, oppegående og tilfredse med hva vi hadde fått utrettet, samt at vi også ville ha lagt oss opp en del kroner selvfølgelig. Lønna var jo tross alt langt over gjennomsnittet.

For det andre - vi var jo alle hellig overbevist om at oljedirektorat, operatørselskap, forskere o.a. ville oss bare vel, alt var medisinsk forsvarlig, og at vi tross alt jobbet etter optimale ryddige forhold. Hørte jo ALDRI et pip om det motsatte. Riktignok var det et knallhardt yrke - men vi likte jo også godt å se på oss selv som knallharde… ergo holdt vi ut - mange av oss i en ”mannsalder”.

Sist men ikke minst - likte vi også å tenke på at uten oss dypvannsdykkere ville ikke Norge kunne etablere seg som et av verdens rikeste land...

Men så er det dessverre slik at denne rikdommen hadde så absolutt sin pris. Hvor mange dykkere som i dag er uføretrygdet, invalidisert - psykisk som fysisk, døde og ikke minst eitrende frustrerte har man ikke eksakte tall på. Men det vi alle vet er at disse nå dessverre færre og færre (hvor mange skal dø før de får en eller annen kompensasjon) skadde ex-dykkerne ikke hadde vært der de er om de rette instanser hadde reagert i tide istedenfor å kun tenke profitt !!!

Så altså: Viser det seg at de sittende regjeringer med deres lakeier og oljeministere som kom og gikk stilltiende har godtatt og akseptert at vi slett ikke, på noen måte var sikret en forsvarlig sorti etter endt tjeneste! Tvert imot har man her i dette landet hemmeligholdt forskningsresultater, benektet og bevisst oversett faktiske fulldokumenterte bevis på at det vi drev med var alt annet enn medisinsk forsvarlig. Vi må nok dessverre bare erkjenne at vi aldri har vært betraktet som annet enn redskaper i et gigantisk prosjekt for å sikre Norge økonomisk langt inn i fremtiden…

Videre satt/sitter det altså opplyste delegerte mennesker på Storting og i regjering som påstår at de ikke har noe juridisk ansvar for det som har foregått der ute på Norsk territorium fordi ”de ikke visste”!

En annen kjensgjerning i dette absurde spillet er at de som virkelig har hatt knowhow og grunnleggende kvalifikasjoner til å uttale seg aldri er blitt hørt!

Endre Sunndal, Kari Todnem, Svein Eidsvik, Arvid Jensen m./flere - hver med dykke og nevro medisinsk tyngde i verdensklasse, har jo hver for seg profetert det tragiske utfallet av Nordsjødykkingen generelt!

Man har altså tvert imot lyttet til ministere, byråkrater og juridiske saksbehandlere som åpenbart har konkludert som så: ” redskaper = forbruksvarer og i en kynisk verden må man akseptere noe svinn - de som ikke skjønner det bør finne seg en annen jobb! - Dette gagner jo allmennheten.”

At dette ”svinnet” tross alt handlet om en hel yrkesgruppe og at det hittil har vært nødvendig å erstatte 86 slike redskaper ser det ut til at kun et fåtall på Storting/regjering som tillater seg å tenke litt på!

Dette er ikke annet enn en storpolitisk skandale. Man kan spørre seg om det henger skilt på de respektive kontor: ”Forbud mot å mene noe om dødsfall, følgeskader og selvmord i forbindelse med Nordsjødykking”… all form for empati og medfølelse ansees som irrelevant ”!

På den annen side:

Om man mot formodning skulle ha kjøpt denne absurde argumentasjonen om ”at de ikke visste ”: Hva kan være verre enn det - at OD. , Petroleumstilsyn, Arbeids og inkl.dep. m/flere ”ikke visste” - jo nettopp det! ”AT MAN IKKE VISSTE hva som foregikk!

Her arbeidet en hel yrkesgruppe (på norsk sokkel, man betalte folketrygd/skatt til Norge, de folkevalgtes fordømte plikt til å oppdatere seg osv.) med allverdens massive fokus rettet mot seg, grunnet de enorme forespeilte fortjenestemulighetene Norge snart skulle cashe inn av, uten at Staten visste hva som foregikk der ute….

”Alle ” forstår at dette er så hinsides at man lurer på om man leser riktig!

De fleste av oss skjønner at ovennevnte er en så varm potet for myndighetene at det for lengst har gått prestisje i denne uhyrlige ansvarsfraskrivelsen.

Nå har våre utrettelige forkjempere Tom Engh og Guttorm Engebretsen (med uvurderlig hjelp av journalist Jan Rustad, forfatter Knut Ørjasæter, advokat Marius Reikerås & co. m/flere) omsider fått i hvert fall ”noen” til å våkne, slik at selve ”Dykkersaken” endelig skal føres for retten. (Den første rettsaken bør vel forbigås i stillhet. Der var vel de impliserte noe impulsive og dessverre mangelfullt oppdaterte i lys av den egentlige størrelsen på denne saken. Men ære være Henning Haug & co`s entusiasme for å i hvert fall forsøke.)

Det i seg selv er så til de grader ufattelig at man gremmes. At to eksdykkere selv må jobbe ræva av seg for å innhente relevant og nødvendig dokumentasjon! ( ”Vi andre” er etter hvert bekymret for disse - blir utfallet infarkt og/eller mentale sammenbrudd p.g.a. overanstrengelse loves det her og nå represalier overfor delegerte ansvarlige!) for å BEVISE noe som alle oppegående ellers i samfunnet for lengst har fått med seg.

I anstendighetens navn burde selvfølgelig de folkevalgte selv ha nedsatt en komité (med uhildede, nøytrale og kvalifiserte mennesker) for å få alle facts, skivebom og nødvendig informasjon på bordet!

Okke som - (ære være Tom, Guttorm m/flere - vi ”andre” takker varmt for innsatsen) - nå har altså regjeringen med sin advokat i spissen en alle tiders , maktpåliggende mulighet til å engang for alle rette opp i denne skampletten i kongeriket Norge. Det må jo for pokker være godt å kjenne på følelsen av å omsider kunne stå oppreist med hevet hode når man også har med denne yrkesgruppen å gjøre.

Nå bør staten følgelig komme tungt på banen - skrote prestisjen - innse at det er hold i munnhellet ”aldri for sent å snu” - og sørge for en oppreisning de fleste eksdykkere, etterlatte og tilhørende familier kan være fornøyde med!

Det har vært - og er absolutt på tide å kunne skrive epilogen i dette bortimot kriminelle skuespillet!

P.S.

”Near-miss”(nestenulykker) er urovekkende underrapportert. Det er et faktum de fleste involverte vet mye om. Personlig har jeg opplevd 4 situasjoner hvor kun flaksen og tilfeldighetene berget meg. Disse episodene ble kun verbalt omtalt om bord på de respektive dykkerfartøy.

Dedikeres Thor Eriksen og Rune Opsahl som dessverre ikke orket å vente lenger - og i ærbødighet de 21 andre som også tok sitt liv... samt Trond Karlsen som muligens kan få det noe bedre i sin egen lille verden der oppe på Ringsvassøy.

Mvh Tom Helgesen

Moss

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media