De dyre pengene

Norsk toppfotball er blitt gladiatorkapitalisme. Men selv penger kan kjøpes for dyrt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AGENT HAUGE er denne sommeren blitt symbolet på suksessens pris. Vossingen Rune Hauge er bosatt i skatteparadiset Guernsey, han spiller bridge i Europa-toppen og har ermet fullt av trumf når han opptrer som fotballagent. Hauge haiet inn 100 millioner kalde kroner til seg selv etter å ha forhandlet fram avtalen mellom Norges Fotballforbund og TV 2/Telenor. Reaksjonene på det såkalte «suksesshonoraret» forteller mye om lykkelandet vi bor i. Sentrale politikere applauderte eller trakk på skuldrene. Innenfor idretten var reaksjonene delte, men framtredende tillitsmenn ga uttrykk for at agenthonoraret var uten betydning. Heretter blir jakten på gull et begrep med dobbelt betydning.

KRITISKE RØSTER innen toppfotballen har framtvunget en slags gransking av avtalen med agent Hauge. 17. august skal kontrollkomiteen i Norges Fotballforbund legge fram resultatene av sine funn på et møte i Norsk Toppfotball. Men det var først i går at komiteen fikk overlevert sentrale dokumenter fra forbundet. Kontrollkomiteens leder Baard E. Steffens tviler nå på om arbeidet blir ferdig til møtet. Uansett sier det mye om Fotballforbundet at de tror saken kan sendes ut av verden etter tre ukers behandling i sin egen komité. Det er en rekke forhold som gjør at saken bør granskes av en uavhengig instans, og de spørsmålene avklares ikke mellom sommerens laks og jordbær.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR DET FØRSTE må det bringes klarhet i hvorfor ikke oppdraget ble lagt ut på anbud. Hvorfor var forbundet utelukkende interessert i Rune Hauge? Hans kompetanse er mer omstridt enn unik. Uten konkurranse foretrakk forbundet en agent med et langt rulleblad som grov profitør. Hauges fortid er full av oppdragsgivere som har fått sterkt avvikende inntrykk av hva som var mulig å oppnå i forhandlinger. Millionbeløp er gitt som «gaver» til sentrale personer i engelsk fotball i forbindelse med overganger. Det internasjonale fotballforbundet FIFA trakk tilbake Hauges agentlisens på livstid, men ga den tilbake to år etter. I tillegg kommer at agent Hauge er bosatt på kanaløya Guernsey, der selskapene hans også er registrert. Det gir null innsikt i Hauges finanser. Endelig er det høyst uklart hva som skjedde i forhandlingenes sluttfase, slik Dagens Næringsliv har dokumentert.

I ET NORMALT og sunt næringsliv ville det meste av dette fått de røde lampene til å blinke illevarslende. I stedet valgte Fotballforbundet en framgangsmåte som åpner for spekulasjon om ledelsens egen rolle og interesser. Det får en eventuell gransking se på, men jeg tror vi skal lete et annet sted. Avtalens konstruksjon, med en innebygd himmeltrapp for Hauge, er verre enn amatørisme. Den viser at Fotballforbundets ledelse er sugd inn i en kultur hvor vinneren tar alt, men der det ikke finnes «egalitære normer utanom lojaliteten til kampfellesskapet», som historikeren og samfunnsforskeren Nils Rune Langeland sier det. I toppfotballen er markedsideologien av det kaldeste slaget, selv handel med mennesker er en del av spillet. I et slikt perspektiv blir agentavtalen både forståelig og logisk: Rune Hauge var Fotballforbundets lottokupong. Gikk den inn, ble begge parter rike.

TOPPFOTBALL i Norge har en betydelig markedsverdi, og det er naturlig at de som eier varen vil oppnå best mulig betaling. Men selv om det glimrer gull av eliten, må man være blind for ikke å se at idretten har flere dimensjoner og at det er sammenheng mellom dem. Toppfotballen er bare spissen på en pyramide. Dens fundament er frivillig innsats og betydelig økonomisk støtte fra det offentlige. Uten tippemilliarder, vaffelstekere, pølsekokere og velvillige folkevalgte får ikke norsk idrett den bredden som i siste instans bærer fram elite og topp. Men i Fotballforbundets elfenbeinstårn er utsikten åpenbart dårlig.

KULTURMINISTEREN burde likevel ha evne til å se dette. I stedet la Valgerd Svarstad Haugland seg på en glideskala: Først sa hun at Rune Hauge ikke hadde fått for mye, dernest oppfordret hun ham til å gi 50 mill. til barne- og ungdomsidretten, med en verdiladet begrunnelse: «Jeg tror ikke Hauge blir mye lykkeligere av pengene.» Der tror jeg Svarstad Haugland tar feil.