- De elsker oss ikke

- De elsker oss ikke og kommer ikke for å frigjøre oss. Vi tror ikke på sånt. Når har de brydd seg om demokrati i Irak? Demokrati er folkets styre, noe vi må skape. USA kan ikke bombe oss til det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BASRA (Dagbladet): Den unge irakeren som sier dette, er paradoksalt nok desertør fra Saddam Husseins hær. Han kunne ikke lenger tjene en så brutal hersker som har utarmet og undertrykt sitt folk, forklarer han. Men han har heller ingenting til overs for de militære styrkene som nå har kommet for å «frigjøre» Irak.

Dagbladet kjenner hans fulle navn, men han ber oss om å bare bruke hans kortere kallenavn Kamal Bonoor av hensyn til hans sikkerhet. For øvrig virker det som han bevisst har kastet maska og lar seg avbilde, i alle fall av Dagbladet fra fjerne Norge.

Stakk av fra hæren

- Det de sier om masseødeleggelsesvåpen er ikke sant. Jeg tror de er ødelagt, og det kunne FN ha tatt seg av. Krigen er bare for å hjelpe Israel, det eneste landet i Midtøsten de virkelig bryr seg om. Og så vil de ha olja vår. Det vet hvor rike vi er på olje, sier Kamal ( 23). Han var to måneder og fire dager i Iraks hær, så stakk han av.

- Jeg ville ikke kjempe en meningsløs krig, som bare bringer nye lidelser på oss irakere. Hvem var det jeg skulle kjempe for? spør han.

Kamal er fra Bagdad. Vi traff ham i Basra, dit han flyktet til en slektning. I Basra er livet nå vanskeligere enn kanskje noe sted i Irak, mener han. De mangler drikkevann, og må drikke det ureine vannet de får tak i, som vannet fra Shatt Al Arab, hvor det også renner ut urenset kloakk fra byen.

Mange desertører

Mat er det lite av, men folk sulter ikke ennå. Harde kamper pågår dagstøtt mellom de britiske styrkene i vest og de irakiske styrkene inne i byen.

- Halvparten, kanskje, av de irakiske soldatene i og rundt Basra har rømt eller overgitt seg. Det er litt vanskelig å anslå. De andre holder stand, for det meste nord i byen. Men militskrigere finnes overalt i byen, sier Kamal.

Vi hører våpnene i bakgrunnen mens vi snakker. I det fjerne brenner oljeinstallasjoner. Av og til drønner artilleri. Kamal peker opp langs Shatt Al Arab, den store vannveien der vannet fra Eufrat og Tigris renner forbi Basra på vei til Persiabukta. Lenger oppe ligger brua Al Kazeiza.

- Jeg så en utbrent bil ved brua. Inni satt fem mennesker, to barn, en kvinne og to menn. Alle var døde og ille tilredt. For meg er det et bilde på den urettferdige krigen, sier Kamal.

Vil heller studere

Han kommer fra en fattig familie i Bagdad. Faren er gammel og blind. Mora har astma, som Kamal. Lillebroren er hjulbeint på grunn av dårlig mat. En annen yngre bror plukket opp et ueksplodert sprenglegeme etter den forrige krigen og ble delvis vanfør og vansiret i ansiktet.

- Jeg vil ikke krige. Jeg vil fortsette å studere - i Irak eller i utlandet, sier han med oppgitt mine og slår ut med armene.

Han studerte kommunikasjon, teknisk kommunikasjon, datamaskiner, satellitter og sånt, som han mener kunne ha framtida for seg. Han ville gjerne hjelpe familien.

- Jeg krysset brua ut av byen i går sammen med flere andre. Jeg overga meg til de britiske soldatene. Jeg ba om hjelp. Jeg er redd, og jeg frykter også for familien min i Bagdad. Men de satte oss bare inn i fangenskap der, sier Kamal og peker på noen bygninger som tidligere var en rutebilstasjon og bussverksted.

- Er du ikke krigsfange nå, da?

- Jeg tilbød samarbeid hvis de kunne gi oss sikkerhet, men de syntes visst ikke de hadde noe bruk for det. I alle fall tok de oss, rundt ti menn, til et sted hvor vi har sovet i veigrøfta. I dag morges ba de oss gå. Så nå veit jeg ikke.

- Hva vil du gjøre? Du er på vei til Basra?

- Jeg går tilbake til Basra. Jeg har i alle fall slekt der som kan hjelpe. Jeg går til min skjebne.

Mange brutte løfter

Kamal forteller, som andre innbyggere av byen vi har møtt, at det ikke har vært noen folkelig oppstand eller sammenstøt mellom sivile og de irakiske myndighetene eller de irakiske styrkene i Basra. Det er vanskelig og folk er utmattede. Men det er ingen tegn til omseggripende panikk.

Vi går forbi ei britisk stridsvogn, som står ved inngangen til Iraks nest største by. Et par hundre meter lenger framme står den fremste av stridsvognene deres, og der går fronten.

I begge retninger går folk forbi.

De som går ut, har med så mange eiendeler de klarer å bære. Inn i byen går de som vil hjem, de som ikke fant noe bedre sted å dra. Han peker fra de britiske soldatene til de sivile på flukt, og spør: - Hvor er maten og vannet de lovte oss?

Etter å ha forsøkt noe annet, har Kamal og en nær venn av ham funnet det bedre å dra tilbake til byen de flyktet fra. På tross av Baath-partiets milits som beveger seg rundt i gatene, er det mulig å skjule seg for dem i krigens forvirring, mener de.

- Er du sikker på du har et trygt sted å gå til?

- Ingen steder er trygge i Basra, svarer Kamal Bonoor.

UTEN ILLUSJONER: Desertøren Kamal Bonoor (23) har ingen ting til overs verken for USA og president George W. Bush eller sin egen president, diktatoren Saddam Hussein.
TUNGT SKYTS PÅ VAKT: Overalt rundt storbyen Basra møter irakerne militært utstyr og soldater fra invasjonsstyrkene.