De er alene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter ei uke med massive demonstrasjoner er de som demonstrerer mot valgresultatet i Iran sørgelig alene. I Washington sitter den fremste representanten for politisk fornyelse på gjerdet, og tør ikke å ta i det iranske vepsebolet. Barack Obamas utstrakte hånd til hele den islamske verden, og i særdeleshet til Iran, kan bli skamfert allerede før den har rukket å gjøre noe for å få til den dialogen han drømmer om mellom USA og islam.

En åpen støtte til demonstrantene vil straks lukke den døra som Irans åndelige leder ayatolla Ali Khamenei har åpnet på gløtt etter Obamas tale i Kairo. Det er hele den obama’ske utenrikspolitiske nyorientering som står i fare for å velte hvis USA tråkker feil i Iran. Det synes ikke engang å gjøre noen forskjell at Representantenes hus i Washington nesten enstemmig har stemt i demonstrantenes favør.

I Europa er det heller ikke mye støtte å hente. EU kan ønske lykke til, omtrent som Nato kunne gjøre da den folkelige motstanden mot sovjetisk innflytelse ble slått ned i 1953, 1956 og 1968, i henholdsvis DDR, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men ellers er demonstrantene dømt til å lykkes eller mislykkes – på egen hånd. Det fikk verden et bilde av i uka som gikk da president Mahmoud Ahmadinejad ble tatt imot i Russland som om ingen ting hadde skjedd i Teheran. Kina – som også deltok på Shanghai-gruppens toppmøte i Ekatarinburg – hadde allerede gratulert Ahmadinejad med valgseieren. Det minner oss om at ordet regimeendring – i hvert fall etter demokratiske motiverte oppstander – er at banneord både i Beijing og i Moskva.

Det er noe paradoksalt over det som nå skjer i Iran. Mange av dem som demonstrerer i Iran er ektefødte barn av Barack Obama og hans tid. De speiler seg på Facebook og twitrer seg fram til en ny politisk organisasjonsform, litt sånn som Obama gjorde i den amerikanske valgkampen, da han ga nye medier og politisk organisasjon en ny mening. Men dette hjelper demonstrantene i Iran lite i deres kamp. Det hjelper dem til å organisere seg, men de har ikke andre støttespillere enn hverandre.