De er våre ungdommer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I PAKISTAN har de en far de ikke har sett på 13 år. I Norge hadde de ei sjuk mor som levde i skjul inntil hun ble utvist til Pakistan og døde. Men søskenparet er ikke alene – de har nær familie og halve Holmlia rundt seg. Det er en og en halv måned siden de gikk i kirkeasyl, i den moderne arbeidskirka på Holmlia. Nå sover de lenge for å få dagene til å gå. Gamle klassekompiser, støttegruppa og familie forsøker å holde dem oppreist. Hver kveld kommer onkelens familie med varm mat. Fozia og Abbas Butt har stengt seg inne i kirka fordi politiet når som helst kan arrestere dem og sette dem på første fly ut.

«NORGE ER landet vårt. Holmlia er vår tilknytning», sier Abbas. Søskenparet har bodd i Norge siden de var tre og fire år gamle. De ble plassert i fosterhjem fordi mora var sjuk. Da de var seks og sju tok hun dem ut av fosterhjemmet og dro tilbake til Pakistan. I -96 brøt mora all forbindelse med faren og reiste tilbake til Norge. Hun løy til norske myndigheter om oppholdet i Pakistan og mistet bosettingstillatelsen. Men barna ble først kjent med den alvorlige situasjonen i 2002 da politiet hentet dem på skolen for å sende dem til Pakistan.

MORA HADDE gått i skjul. Dermed kunne ikke politiet og norske utlendingsmyndigheter sende ut en fjortenåring og en femtenåring alene. Men så i 2005 fikk Abbas en telefon på skolen: Mora var tatt av politiet og sendt med fly til Pakistan. Barna så henne aldri igjen.

MAMMAS FEIL. Barna svir. Utlendingsnemnda (UNE) gir ikke «lovlig opphold» på grunnlag av «ulovlig opphold», er logikken. UNE fastholder at søsknene i ti år har oppholdt seg ulovlig i Norge.

Informasjonssjef Bjørn Lyster sier til Dagbladet at «mye av det ulovlige oppholdet har altså skjedd mens de selv har vært voksne og ansvarlig for sine handlinger. Det er altså ikke bare mora i en tidligere fase, men seinere også søsknene selv, som i en årrekke har forbrutt seg mot utlendingsloven».

For en logikk. Poenget er at de var barn den gang mora feilet. De var tenåringer den gang UNE burde ha gitt dem opphold. Og nå er de ganske riktig ikke lenger barn. Saken har vært gjennom rettssystemet to ganger, for hver runde blir Fozia og Abbas eldre. Det vet UNE å bruke mot dem.

SØSKNENE BODDE på kjent adresse under hele oppveksten. De gjemte seg ikke. Hvis utlendingsmyndighetene for enhver pris skulle kaste dem ut, burde man kjent sin besøkelsestid for mange år siden. Nå er realitetene at de har hatt hele oppveksten sin i Oslo. De er norske ungdommer. Fozia og Abbas er ikke «de andre». De er våre ungdommer.

Å sende dem til Pakistan nå er absurd og hjerteløst. Det er også inkonsekvent, ifølge Arild Humlen som er deres advokat. Humlen peker på at argumentasjonen i MUF-sakene som nå ble omgjort, nettopp er at man legger vekt på oppholdstida gir tilknytning. Fozia og Abbas har vært i Norge dobbelt så lenge som MUF-erne. At UNE ikke regner deres 17 år i Norge som tilknytning, er ikke lett å forklare. Det skal også nevnes at Utlendingsloven er blitt endret slik at barns tilknytning til Norge i mer enn tre år, særlig vektlegges. I praksis får hele familien opphold hvis barnet har over fire år i Norge.

UNE PEKER PÅ prinsippet om likebehandling. Verken støttegrupper eller pressen skal få påvirke saksbehandlingen, må vite. Poenget er at denne saken får vanlige folk til å riste på hodet. Det er vanskelig å skjønne hva UNE holder på med.