De etterlatte glemt av alle

LYNGEN: For et år siden omkom deres kjære da rutebussen ble feid på havet i et hvitt inferno. Etterpå brukte Statens vegvesen noen uker på å «granske» - og frifinne - seg sjøl.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Karl Emil Sivertsen mistet både sin livsledsagerske og sin søster.

«Det ligger utenfor gruppens mandat å vurdere årsak og ansvar,» het det i Vegvesenets internrapport, datert 6.3.2000, en konklusjon som har opprørt rasofrenes nærmeste familie. Politiet la bort saken etter et døgn. raskt gikk det å finne ut at ingen hadde foretatt seg noe straffbart.

Like etter ulykken, da man mintes de fem døde på det lokale samfunnshuset, kom en statsråd og norske veibyråkrater reisende fra Oslo til Lyngen. De som hadde mistet sine kjære tok samfunnstoppene i hånda og ba dem gjøre alt for å få sannheten på bordet.

Sannheten for dyr?

Men bønnen om en uavhengig gransking ble ikke hørt. Avslaget ble blant annet begrunnet med at det kostet for mye, ifølge Samferdselsdepartementet:

«De samlede utgiftene til utarbeidelse av undersøkelsesgruppens rapport beløp seg til 360000 kroner. En såkalt uavhengig gransking vil utvilsomt koste betydelig mer.»

Så søkte de etterlatte om 25000 kroner for å samle familiene til minnestund på ulykkesstedet. Også det ble avvist av departementet.

Slike iskalde byråkratkalkyler strødde salt i såret hos de sørgende. Karl Emil Sivertsen er ikke ute etter hevn, men svar. Og nå er sorgen blitt til sinne.

- Det siste året har vært knalltøft. Det føles tungt at vi må kjempe for å få svar på våre spørsmål, sier Sivertsen.

Sikkerhet?

Katastrofen på riksvei 91 inntraff kl. 13.45 den 19. januar i fjor. Et år seinere står de etterlatte på stedet der bussen ble feid på sjøen. Karl Emil Sivertsens samboer og søster var passasjerer. De to kom aldri hjem til Lenangsøyra.

De pårørende har en mengde spørsmål de aldri har fått svar på.

I 50 minutter ble bussen stående og vente i et historisk kjent rasområde. Hvorfor fikk den lov å kjøre inn? Hvorfor ble ikke bussen evakuert og flyttet ut? Hvilke beskjeder ble gitt - og fra hvem? Et ras hadde jo allerede gått, tidligere samme dag.

- Vegvesenets internrapport behandler så vidt disse spørsmålene. Men kan det kalles legitim og habil etterforskning? For oss etterlatte er dette uholdbart, sier Leif Hugo Hansen, som mistet sin mor i ulykken.

Etter ulykken kom utspillspolitikerne raskt på banen. Alle ville sette inn ressurser for å unngå nye rastragedier. Det ble lovet penger til sikring av fjellet. Men et år seinere er situasjonen den samme i Lyngen, på en av de mest rasfarlige riksveiene i Nord-Norge.

<B>BITRE MINNER:</B>-På dette stedet ble våre kjære revet bort. Ulykken var totalt meningsløs, og etterpå har vi som pårørende blitt skjøvet ut i kulda når vi har stilt spørsmål, sier Karl Emil Sivertsen (til høyre) og svigersønnen Pål Solvang. De krever en uavhengig gransking.