De falske skillelinjene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Finanskrisen ser ut til å ha tent gnisten i statsministeren. Det var en opplagt, pedagogisk og ledig Jens Stoltenberg som i går møtte næringslivets ledere på årskonferansen i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Her benyttet han anledningen til å rydde opp i noen viktige vrangforestillinger i norsk politikk. Statsministeren bekjente seg som en sterk tilhenger av marked og konkurranse fordi slike drivkrefter skaper verdier, fremmer utvikling og sikrer velferd. Samtidig påpekte Stoltenberg at markedet ikke kjenner begreper som rettferdighet eller likhet og at det uten reguleringer medfører miljøfare. Hans konklusjon var at markedet er en god tjener, men en farlig herre.

Statsministerens klare tale om markedets fordeler og begrensninger er kanskje ikke overraskende, men bør bidra til å rydde av veien en del falske forestillinger om motsetningene i norsk politikk. Høyresidens evinnelige trommevirvel om konkurranse og marked tildekker hvor uenigheten går. Hele partispekteret – til langt inn i SV – ønsker fungerende konkurranse og et aktivt marked innenfor de fleste former for næringsvirksomhet og i deler av offentlig sektor. Her finnes ingen ideologisk motsetning. Derimot er det ulikt syn på hvilke sektorer som skal unntas fra markedet, og på hvordan markedet skal reguleres. Det er viktige spørsmål, men representerer ikke noe skille mellom blå fornuft og rød fare.

Av samme grunn er det nedslående at en organisasjon som NHO midt i finanskrisen velger blafringen fra blå faner framfor en mer pragmatisk og ettertenksom linje. Finanskrisen ble skapt i markedet, godt hjulpet av slappe politikere som ikke regulerte godt nok. Da blir det for enkelt – og for lite – å kreve skattelette og nye oppgaver for næringslivet innenfor offentlig sektor. Når staten, dvs. borgerne, tar stor risiko for å redde næringslivet, må NHO bidra mer konstruktivt.